Father of Love Norway

Stedfortredende Straff – Moderne Baaltilbedelse

Publisert Sep 12, 2023 ved/av Tim Jennings i Det Evige Evangelium
Oversatt av Azadeh Badiee
256 Treff

For artikkelen på originalspråket (engelsk), se her: https://comeandreason.com/penal-substitution-modern-baal-worship/

For mer enn 2500 år siden hadde den hedenske tilbedelsen av Baal infisert Israel ved å bli det dominerende trossystemet og tilbedelsespraksis blant folket som Gud hadde kalt som sitt folk. For å bekjempe dette forvrengte trossystemet, reiste Gud opp profeten Elia, som frimodig konfronterte det falske tilbedelsessystemet.

Til tross for Elia sin enestående seier over Baal på Karmelfjellet, har baalismen vedvart gjennom historien idet ulike kulturer adopterte dens gud, alltid endret hans navn til å passe deres tid og plass i historien. For eksempel ble Baal til Zeus for grekerne, til Jupiter for romerne og til Tor for de germanske og norrøne folkene.

Deretter, med Konstantins antatte omvendelse, infiserte baalismen på en snikende måte kristendommen. Gud, gjennom profeten Malaki, forutsa at før Kristus kommer tilbake, ville Guds folk se profeten Elia igjen, og han ville kalle dem tilbake til tilbedelsen av den sanne Gud.

"Se, Jeg skal sende dere profeten Elia før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre..." (Malaki 4:5-6)

Malakis profeti er en advarsel om at før Kristi komme, vil verden møte en lignende krise – når religiøse og politiske ledere kommer til å lede massene inn i tilbedelsen av en falsk gud.

For at vi skal forstå anvendelsen av Malakis profeti for vår tid, må vi forstå hva som gjorde Baal-tilbedelse falsk. Hva var problemet med baalisme? Var det bare et spørsmål om å bruke ordet "Baal" når man tilbad Gud? Var det fordi de ikke sa Yhwh (Jahveh)? Eller lå problemet et annet sted?

"Det hebraiske substantivet ba'al betyr 'mester', 'eier' eller 'ektemann'. Brukt med suffikser, f.eks. Baal-peor eller Baal-berit, kunne ordet ha beholdt noe av sin opprinnelige betydning; men generelt er Baal et egennavn i GT, og refererer til en spesifikk guddom, Hadad, den W semittiske stormguden, den viktigste guddom i det kanaaneiske panteonet.

"Jahve var 'herre' og 'ektemann' for Israel, og derfor kalte de ham 'Baal', i all uskyld; men naturlig nok førte denne praksisen til forvirring av tilbedelsen av Jahveh med Baal-ritualene, og det ble viktig å kalle ham med en annen tittel; Hosea (2:16) foreslo 'is', et annet ord som betyr 'ektemann'."

Tydeligvis, var problemet som bemerket her ikke bare stavelsene som ble brukt av hebreerne, ettersom ba'al var ett navn de brukte for den sanne Gud. Derfor må problemet ha vært noe annet. Det må ha vært en forvrengning i Baals karakter som ikke er i Guds karakter. Så, hvordan var Baal?

En Fiendtlig Guddom

Gamle ikke-bibelske kilder gir ulik grad av informasjon om Baal og det hedenske panteonet, men det er noen nøkkelelementer som er vanlige blant dem.

Baal var sønn av El (dvs. El-ohim eller El-Shaddai). Han var værguden og ble ofte kalt "Allmektig" og "Jordens Herre". Baal var guden som brakte regn, torden, lyn, som befruktet jorden, kontrollerte solen og brakte innhøstingen. Baal kjempet mot den store slangen Leviatan, så vel som mot Mot, dødsguden. Og det mest utrolige av alt, ble det lært at Baal døde i sin kamp mot Mot og ble reist opp for å bringe liv til jorden.

Så hva var problemet med å tilbe en gud som var "Israels ektemann og beskytter", sønnen til El, som kontrollerte været, som brakte regn, solskinn og fruktbarhet, som velsignet med full innhøsting, som kjempet mot den store slangen og døden, og som døde og ble reist opp for å bringe liv til jorden? Hva var galt med denne guden? Hva var Elia imot? Hva gjorde Baal-tilbedelse falsk?

Her er hva en kristen forfatter identifiserer som den sentrale forvrengningen i Baal-tilbedelse:

"Fast bestemt på å holde folket for narr, fortsetter Baals prester med å ofre til sine guder og påkalle dem natt og dag for å forfriske jorden. Med kostbare offer forsøker prestene på å blidgjøre gudenes vrede …" [ii]

Bibelen bekrefter dette:

"Så ropte de høyt og skar seg med sverd og spyd, slik de hadde for vane, helt til blodet rant av dem.” (1. Kongebok 18:28). [1]

Kan det være at Baal representerte Satans versjon av Gud – det vil si Satans løgner om Guds karakter – ideen om at Han som Gud må ha blodige ofre for å bli blidgjort, for å få sin vrede dempet, eller få sin vrede tilfredsstilt?

Og kanskje, mest avgjørende for vår kirke i disse siste dager, venter Gud på at sitt folk på jorden skal fullføre reformasjonen ved å eliminere dette hedenske gudskonseptet og gjenopprette det sanne bildet av Gud som åpenbart i Jesus, i menneskehetens hjerter?

To Typer Lover

Gud er Skaperen som bygde all virkelighet, og Hans lover er lovene som virkeligheten opererer med. Når man bryter Guds lover, tar man seg selv bort fra harmonien med Gud, med livet selv, og det sikre, naturlige resultatet er ødeleggelse og død. Som Bibelen lærer, "Den som sår for å behage sin syndige natur, av den naturen skal høste ødeleggelse" (Galaterbrevet 6:8, NIV84).

Men falske guder, som Baal, skaper ikke; de pålegger. Deres lover er imperiale, regler utformet for å kontrollere andre. Å bryte de pålagte reglene som skapte vesener lager, forårsaker ikke skade for den som bryter reglene; det resulterer i at den styrende myndigheten påfører straff. Dette er roten til alle falske systemer for tilbedelse, en falsk lov-konstruksjon som fører til en falsk guds konstruksjon der guddommen er den som håndhever straff, en som krever blidgjørelse og betaling.

På generalforsamlingen for syvendedags adventister i 1897, holdt pastor George E. Fifield, sekretær for New Englands forsamlingen, en mektig preken om dette emnet for syvendedags adventister. Her er et utdrag:

"I Kristus Jesus … [er] vi Guds husstand; og er bygget på apostlenes og profetenes fundament, idet Jesus Kristus selv er hovedhjørnesteinen. … Dette er så nær Herren vi kan komme. Dette er "at-one-ment" [forsoning]. … Til tross for dette, regnet vi Ham som rammet, slått av Gud og plaget [Jes 53:4]. Det var det vi tenkte om det. Vi sa, Gud gjør alt dette; Gud dreper Ham, straffer Ham, for å tilfredsstille sin vrede, for å la oss gå fri. Det er den hedenske oppfatningen av offer. Den kristne ideen om offer er dette. La oss legge merke til kontrasten. 'For så har elsket Gud verden at Han ga sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.' Det er den kristne tanken. Ja visst. Likegyldighet beholder, hat beholder, egoisme beholder. … Men kjærlighet, og bare kjærlighet, ofrer, gir fritt, gir seg selv, gir uten å beregne prisen; gir fordi det er kjærlighet. Det er offer, enten det er ofring av okser og geiter, eller av Ham som er Guds Lam. Det er offeret som er åpenbart gjennom hele Bibelen. Men den hedenske ideen om offer er akkurat det motsatte. Det er at en eller annen gud er alltid fornærmet, alltid sint, og hans vrede må bli tilfredsstilt på en eller annen måte.

Hvis det er et vanlig tilfelle, vil blodet til okser og geiter være tilstrekkelig; men hvis det er et ekstraordinært tilfelle, må blodet til en uskyldig jomfru eller et barn flyte; og når guden lukter blodet, blir hans vrede blidgjort. Vi snakker om hedensk udødelighet, hedensk søndag, hedensk avgudsdyrkelse, osv.; men det virker for meg at den laveste tanken er at mennesker har brakt denne hedenske ideen om offer rett inn i Bibelen og anvender den på korsets offer. Slik at Metodistlæren bruker disse ordene: 'Kristus døde for å forsone Faderen med oss,' det vil si, for å tilfredsstille Gud, slik at vi kunne bli tilgitt – direkte hedenskap! Hvorfor, brødre og søstre; det er anvendelsen av den hedenske oppfatningen om offer for korsets offer som har gjort at den vidunderlige manifestasjonen av guddommelig kjærlighet som Gud hadde til hensikt skulle forårsake alle mennesker, alle vesener i universet å undre seg og tilbe, er blitt snudd på hodet og gjort om til en manifestasjon av vrede for å bli tilfredsstilt så mennesket kan bli frelst. Jeg er glad for at vi holder på å forlate denne måten å se dette emnet på, hvor vi ikke sier at Kristus døde for å forsone Faderen med oss. Brødre, det er noen ganger slik at når vi oppgir å uttrykke en ting, tror vi at vi har blitt kvitt den, mens i virkeligheten henger en god del av den fortsatt igjen og tåkelegger vår bevissthet om Guds kjærlighet og skjønnheten i Hans sannhet, slik at vi ikke kan presentere et klart evangelium." [iii]

Den kongregasjonalistiske teologen George MacDonald fra det nittende århundre bemerket også:

"Herren kom aldri for å befri mennesker fra konsekvensene til deres synder mens disse syndene fortsatt besto. … Likevel, uten å føle noe av det fryktelige hatet ved deres synd, har mennesker stadig tatt dette ordet om at Herren kom for å fri oss fra våre synder til å bety at Han kom for å frelse dem fra straffen for deres synder.

Denne ideen har ødelagt forferdelig for forkynnelsen av evangeliet. Det Gode Nyheters budskapet har virkelig ikke blitt kommunisert. Ute av stand til å tro på tilgivelsen fra Faderen i himmelen, å forestille at Han ikke har frihet til å tilgi, eller rett og slett ikke er i stand til å tilgi; ikke tro på Ham som fullt ut er vår Frelser, men en Gud som er bundet – enten av sin egen natur eller ved en lov over Ham og obligatorisk for Ham – som krever noe kompensasjon eller tilfredsstillelse for synd, en mengde religiøse lærere har lært sine medmennesker at Jesus kom for å bære vår straff og redde oss fra helvete. Men ved dette har de representert Hans sanne oppdrag på en feilaktig måte." [iv]

E.G. White, en av Fifield og MacDonald sine samtidige, beskrev at Satans strategi fra begynnelsen av var å få det jødiske seremonielle systemet til å bli misforstått for å åpenbare en Gud som krevde tilfredsstillelse for sin vrede:

"Samtidig som Gud har ønsket å lære menneskene at fra Hans egen kjærlighet kommer gaven som forsoner dem med seg selv, har menneskehetens erkefiende forsøkt å representere Gud som en som gleder seg over deres ødeleggelse. Slik har ofringene og ordningene som var designet av himmelen for å åpenbare guddommelig kjærlighet, blitt pervertert til å tjene som et middel hvorigjennom syndere forgjeves har håpet på å tilfredsstille, med gaver og gode gjerninger, vreden til en fornærmet Gud." [v]

Har Fifield, MacDonald og White rett? Har den hedenske ideen om offer infisert kristendommen? Er tiden inne for at Malakis profeti skal bli oppfylt? Er det på tide at folk står seg opp og som Elia si, "Nei! Gud er ikke slik! Vurder bevisene selv."

Likevel lærer en uttalelse fra en artikkel kalt "Et Kall til Evangelisk Enhet," fra Kristendommen i dag, 14. juni 1999:

"Vi bekrefter at Kristi forsoning ved hvilken Han i sin lydighet ofret et fullkomment offer, som tilfredsstilte Faderen ved å betale for våre synder og tilfredsstilte guddommelig rettferdighet på våre vegne i henhold til Guds evige plan, er et vesentlig element i evangeliet."

Og dette er fra Grunnlaget til Pinseteologi:

"Ordet 'tilfredsstillelse' betegner med det rette å vende vreden bort gjennom et offer. Derfor betegner det blidgjørelse. … I følge Leon Morris: 'Det konsekvente bibelsynet er at menneskets synd har pådratt seg Guds vrede. Denne vreden avverges bare ved Kristi soningsoffer. Fra dette standpunktet kalles Hans frelsesarbeid med det rette tilfredsstillelse.'" [vi]

I boken Kristi Kors leser vi:

"Paulus taler alltid om at det er mennesker som blir forsonet med Gud (2Kor 5:19; Rom 5:10; Kol 1:20). Han refererer aldri til at Gud blir forsonet med oss. Til tross for det faktum, [min kommentar: han bekreftet nettopp at Bibelen ingen steder refererer til at Gud blir forsonet med mennesket, men nå benekter han dette faktum og argumenterer for at "til tross for hva Bibelen sier," måtte Gud bli forsonet med mennesket] bør vi imidlertid erkjenne at synd påvirket begge sider. Menneskehetens opprør og skyldfølelse fremmedgjorde den fra Gud, mens Gud var separert fra menneskeheten gjennom Hans nødvendig hat mot og dom over synd (Hans vrede). Kristi offerdød (tilfredsstillelse) fjernet barrieren for forsoning fra Guds side." [vii]

"Leon Morris skriver at 'hvis Guds vrede blir sett på som en veldig reell faktor slik at synderen blir utsatt for dens alvorlighet, fjerningen av vreden vil være en viktig del av vår forståelse om frelse.' Selvfølgelig, 'hvis vi reduserer den rollen som spilles av guddommelig vrede, vil vi ikke finne det nødvendig å tenke seriøst på tilfredsstillelse.' Slik kommenterer Morris i en annen sammenheng, 'hvis folk skal tilgis, så må denne vreden tas i betraktning. Den forsvinner ikke ved å bli gitt et annet navn eller betraktet som en upersonlig prosess.' Med andre ord, Guds vrede må bli tilfredsstilt eller vendt bort fra synderen. Det var ett av målene med Kristi selvoppofrelse på korset." [viii]

Her er to sitater fra Syvendedags adventismens 27 grunnleggende trospunkter:

"Kristi selvoppofrelse er til behag for Gud fordi dette offeret tok barrieren mellom Gud og det syndige mennesket bort ved at Kristus fullt ut bar Guds vrede over menneskets synd. Gjennom Kristus blir ikke Guds vrede omgjort til kjærlighet, men vendt bort fra mennesket og båret av Ham selv." [ix]

"For at en kjærlig Gud skulle opprettholde sin rettferdighet og rettskaffenhet, ble Jesu Kristi forsonende død 'en moralsk og juridisk nødvendighet'. Guds rettferdighet krever at synden blir ført til dom. Gud må derfor fullbyrde dom over synden og dermed over synderen. I denne henrettelsen, tok Guds Sønn vår plass, synderens plass, i henhold til Guds vilje." [x]

Og dette har ført til at teologer skriver ting som dette:

"Hvorfor valgte Gud Faderen et kors som dødens redskap? Hvorfor valgte Han ikke å få Kristus øyeblikkelig halshugget eller raskt gjennomboret med et spyd eller sverd? Var Gud urettferdig i å fullbyrde dom over Kristus med et kors når Han kunne ha gjort det ved å halshugge, en løkke, et sverd, et gasskammer, et lyn eller en dødelig injeksjon?" [xi]

I desember 2007-utgaven av Adventist Review World:

"Et av de grunnleggende problemene med "Moral Influence Theory" er at den avviser den substituerende naturen til Kristi død. Ideen om at Gud måtte drepe den uskyldige i stedet for den skyldige for å redde oss, regnes som et brudd på rettferdigheten" (min utheving). [xii]

Men var det virkelig Gud som henrettet sin Sønn på Korset?

Kom ild ned fra himmelen og fortærte Kristus? Eller ble Kristus myrdet på oppfordring fra Satan og ikke-hellige mennesker? Er Gud kilden til drap, henrettelse og død, eller oppstår døden fra synd? Ideen om at Gud krever offer for å dempe, blidgjøre eller tilfredsstille sin vrede er hedensk – det er moderne Baalisme – og Jesaja profeterte at vi ville misforstå hva Kristus gjorde på akkurat den måten:

"Sannelig, Han tok opp våre skrøpeligheter og bar våre sorger, likevel betraktet vi Ham som rammet av Gud, slått av Ham og plaget." (Jesaja 53:4).

Fra Jesu egen munn blir vi fortalt hva Hans Far gjorde mot Ham: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg?" Legg merke til at Han ikke sa: "Min Gud, Min Gud, hvorfor dreper Du Meg?" – eller "Hvorfor regner Du ild over Meg?" Snarere, i kjærlighet, overga Gud sin Sønn til å være vår Frelser! Det er Baal som må blidgjøres; det er Baal som ødelegger!

E. G. White, en av grunnleggerne til Syvendedags Adventistkirken, legger drapet på Kristus rett på Satan:

"Satan så at forkledningen hans ble revet bort. Hans administrasjon ble lagt åpent for de ikke-falne engler og for det himmelske universet. Han hadde avslørt seg selv som en morder. Ved å utøse Guds Sønns blod, hadde han rykket seg selv opp fra de himmelske veseners sympati." [xiii]

Kan vi, som det gamle Israel, være i en åndelig krig over to stridende gudskonsepter – med falsk gudstro sterkt forankret i mainstream religioner, inkludert kristendommen? Kan vi bli lurt til å tilbe det vi bare tror er Gud, men i virkeligheten tilber vi den gamle forfalskningen – Baal?

"For selv om vi ferdes som mennesker, fører vi ikke kamp på verdslig vis. Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk. Med dem kan vi rive ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2. Korinterbrev 10:3–5).

Ja – kampen står om "kunnskapen om Gud" – hvordan Gud egentlig er! E. G. White anerkjente også den lumske infeksjonen av falske gudskonsepter i kristendommen:

"Tusener har en falsk oppfatning av Gud og Hans egenskaper. De tjener i sannhet en falsk gud på samme måte som Baals tjenere gjorde. Tilber vi den sanne Gud slik Han er åpenbart i Hans Ord, i Kristus, i natur, eller tilber vi et filosofisk avgud nedfelt i Hans sted. Gud er en sannhetens Gud. Rettferdighet og barmhjertighet er egenskapene til Hans trone. Han er en Gud av kjærlighet, av medlidenhet og øm medfølelse. Slik er Han representert i sin Sønn, vår Frelser. Han er en Gud med tålmodighet og langmodighet. Hvis slik er det vesenet vi tilber og hvis karakter vi søker å assimilere, tilber vi den sanne Gud." [xiv]

Tilber vi den sanne Gud som åpenbart i Jesus? Et vesen av kjærlighet og ømhet – et vesen som "så elsket verden at Han sendte sin enbårne Sønn" for å frelse oss? Eller tilber vi Baal, en gud som må blidgjøres gjennom et menneske-blodsoffer? Mislykkes vi i vår evne til å fullføre arbeidet med å forberede verden for den kommende Messias fordi vi ikke tar det sanne bildet av Gud til verden?

Så – hva er det endelige budskapet verden trenger å høre?

"Det er mørket til misforståelsen av Gud som omslutter verden. Menneskene holder på å miste sin kunnskap om Hans karakter. Det har blitt misforstått og feiltolket. På den tiden, kommer et budskap fra Gud til å forkynnes, et budskap som er opplysende i sin innflytelse og frelsende i sin kraft. Hans karakter skal gjøres kjent. Inn i verdens mørke, skal lyset til Hans herlighet, lyset til Hans godhet, barmhjertighet og sannhet skinne … De siste strålene til barmhjertig lys, det siste budskapet om barmhjertighet som skal gis til verden, er åpenbaringen av Hans karakter av kjærlighet." [xv]

Det er på tide at sannheten om Gud går fremover. Det er på tide at menneskene på planeten Jorden forbereder seg på å møte Kristus! Det er på tide for oss å kaste bort det falske gudsbegrepet Baal og omfavne sannheten slik Jesus åpenbarte den.

Til Guds folk i alle kirkesamfunn: jeg oppfordrer dere til å stå dere opp og fremme sannheten om Gud akkurat som Elia gjorde! Elias utfordring – "Hvis Herren er Gud, tjen Ham. Hvis Baal er Gud, tjen ham" – lyder ut i dag.

Jeg gir den samme utfordringen: Hvis Gud er slik Jesus åpenbarte Ham for å være, så tjen Ham, men hvis Gud er et rasende vesen som, i likhet med Baal, må bli tilfredsstilt, så tjen ham.

Spørsmålet er: Hvem vil du tjene? [2]

 

[1] Noen vil kanskje hevde at det som gjorde Baal-tilbedelse falsk, var dens grove og hedonistiske praksiser. Jeg hevder at all slik fornedrelse er en utvekst av å tilbe en gud som må blidgjøres, beroliges eller tilfredsstilles. I den mørke middelalder, ble den stygge praksisen med å tilbe en slik gud bevist i inkvisisjonen og i å brenne folk på bålet. De grove uttrykk for deres tilbedelse var frukten til det virkelige problemet, som var å akseptere en gud som måtte betales gjennom offer for å gi velsignelser, en gud som ville påføre straff hvis ofre ikke ble innhentet. Og Åpenbaringen forteller oss at de som har dette synet på Gud, igjen vil torturere og drepe i sin guds navn.

[2] Ikke konkluder med at fordi jeg hevder at Jesu død ikke var nødvendig for å blidgjøre/berolige/tilfredsstille Faderen, at jeg sier at menneskeheten kunne bli frelst uten Kristi død, eller at Kristi død var unødvendig for vår frelse. Absolutt ikke! Vi kunne ikke bli frelst uten Kristi inkarnasjon, liv, død og oppstandelse. Hans død var et ikke-forhandlingsbart krav for menneskehetens frelse; det trengte bare ikke å gjøre noe for Faderen eller loven, for ingenting var galt med Faderen eller loven. Hans død var påkrevd av andre grunner, som alle er i samsvar med Guds karakter av kjærlighet.

 

Wood, D. R. W., & Marshall, I. H. (1996). New Bible dictionary (3rd ed.) (108).

Leicester, England; Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press. Carthage, a history, SergeLancel, p194

Miller, Patrick (2000), Israelite Religion and Biblical Theology: Collected Essays,Continuum International Publishing Group, p. 32. ISBN 184127142X

Moscati, Sabatino (2001). The Phoenicians, Tauris, p. 132. ISBN 1850435332

Walbank, Frank William (1979). A Historical Commentary on Polybius, Volume 2,Clarendon Press, p. 47

Zondervan’s Pictorial Bible Dictionary (1976) ISBN 0-310-23560-X.

[ii] White, E.G., Prophets and Kings, p. 124

[iii] 1897 General Conference Daily Bulletin Sermon Series number 1

[iv] George MacDonald, Discovering the Character of God (Minneapolis: Bethany House,1989), p. 39

[v] White, E.G., Prophets and Kings, p. 685

[vi] Duffield, G. P., & Van Cleave, N. M. (1983), Foundations of Pentecostal theology(188), Los Angeles, Calif.: L.I.F.E. Bible College

[vii] Knight, George, The Cross of Christ, p. 74

[viii] ibid., p 64

[ix] Seventh-day Adventist Believe 27, p. 111

[x] ibid., p. 111

[xi] Whidden, W., Ministry Magazine, February 2007https://www.ministrymagazine.org/archive/2007/February/sinners-in-the-hands-of-god.html.

[xii] Rodriguez, A., Adventist World Review, December 2007; p. 40

[xiii] White, E.G., Desire of Ages, p. 761

[xiv] White, E.G., Faith I Live By, p. 59

[xv] White, E.G., Christ’s Object Lessons, p.415