Father of Love Norway

Bare ha Jesus, hva som helst lære duger? - Om kristen universalisme

Publisert Mar 11, 2024 ved/av Danutasn Brown i Det Evige Evangelium
Oversatt av Azadeh
140 Treff

(For å lese artikkelen på engelsk, se her)

Her på Kjærlighetens Far, tror vi at det å forstå læren er en viktig del av det å forstå Jesus og å bli forsonet med Gud. Jesus er sannheten, og det betyr at en nøyaktig forståelse av evangeliets sannhet er avgjørende for å knytte oss til Kristus for å motta rettferdighet ved tro. Vi tror på studier. Men med studier, følger meningsforskjeller, spesielt siden mye av det kristendommen lærer, har vi arvet fra våre forfedre som var påvirket av hedenskap (når det gjelder hvordan de tolket Bibelen). Etter hvert som vi har studert Bibelen mer inngående, har vi kommet frem til andre konklusjoner enn de tradisjonene vi har lært, og dette kan være smertefullt å påpeke for mennesker som er knyttet til disse tradisjonene. Når vi prøver å dele og oppmuntre andre til å studere, er reaksjonen mange får: "Jeg kjenner Jesus allerede", og alle disse studiene er i grunnen unødvendige. Er det sant?

Det er dette vi ønsker å ta opp i denne artikkelen, for det er en erfaring vår kjære søster Azadeh gjorde da hun forsøkte å dele noe av det hun lærte med sine kristne venner. Hun hadde noen spørsmål som svar på det nylig utgitte heftet: Om universalisme – Er tro nødvendig i dette livet for frelse? Hennes spørsmål angår en form for universalisme som finnes blant kristne, det at man kommer til himmelen ved å tro på Jesus, uavhengig av alle andre hensyn.

Dette er kjernen i den store striden – forholdet mellom loven og evangeliet, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, og den generelle forvirringen som råder i kristendommen. Dette er et så stort tema at jeg vil gjerne sitere Azadehs spørsmål først, fordi det er innsiktsfullt formulert, ut fra hennes erfaring som konvertitt til kristendommen.

***

Azadehs spørsmål

Det er et faktum at mange av våre kristne brødre og søstre tror at de er frelst fordi de har kommet til tro på Jesus, selv om de i virkeligheten helt klart følger falske/menneskeskapte læresetninger og tradisjoner (som fariseerne og jødene gjorde i Jesu tid) ... En kjær venn av meg fra den lutherske kirken der jeg ble døpt, etter mye hard irettesettelse og hjertesorg som han uttrykte overfor meg, etter at han innså at han ikke kunne få meg til å skifte mening om Adventisme (han mente helt klart at Adventisme er en kjettersk kult, som han sa, som Jehovas vitner), sa til meg (jeg kunne se at han trøstet seg selv): "Du vet, kjære Azadeh, det er helt ok; du vet at da du ble døpt, kom du om bord på "Jesus-toget", og dette toget vil ta deg til riktig destinasjon." Nå finnes det absolutt sannhet i dette utsagnet, men han sa det for å forsikre seg om at jeg ikke var fortapt, selv om jeg (til hans frustrasjon) nå hadde valgt å tro på Sabbaten, Ellen White som Guds profet og alle de andre "kjetteriene" i Adventistkirken.

Også da jeg spurte pastoren i den samme lutherske kirken (dette var i begynnelsen, da jeg ennå ikke kjente til Adventismen) om vranglære og hvorfor det var så mange kristne kirkesamfunn, siterte han 1. Korinterbrev 3:11-15:

Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. (12) Om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy eller halm, (13) skal den enkeltes arbeid bli åpenbart, for Dagen skal vise det, for den skal bli åpenbart med ild. Og ilden skal prøve den enkeltes arbeid og finne ut hvilken kvalitet det er av. (14) Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. (15) Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.

Han mente i bunn og grunn at når vi har kommet til tro på Jesus, uavhengig av hva vi kommer til å tro/lære senere (hva enn vi velger å bygge på troen på Jesus, sant eller usant), vil vi bli frelst. Han refererte til "byggematerialet" som doktriner/læresetninger; jo mer edelt materiale, jo mer sannhet i læren/kirkesamfunnet, men personen selv vil bli frelst. Men nylig ble jeg gjort oppmerksom på at søster White knytter byggematerialet i disse versene til mennesker!! Det er en enorm forskjell. Her er sitatet fra søster White:

Bildet som Paulus bruker om tempelet som er reist på grunnsteinen, skal representere Guds tjeneres arbeid helt frem til tidenes ende. Til alle som bygger for Gud, retter apostelen både oppmuntrende og advarende ord: "Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild." En kristen lærer som trofast forkynner sannhetens ord og leder sine konvertitter til hellighet i hjerte og liv, tilfører verdifullt materiale til grunnmuren, og i Guds rike vil han bli æret som en klok byggmester. Den som forsømmer å undervise om sannheten i dens renhet, vil samle konvertitter som ikke er hellige i hjerte og liv. Han bringer med seg materiale som ikke vil bestå prøven. På Guds dag vil han lide tap. Selv om det er mulig at de som har brukt det beste av sitt liv på å undervise i error, til slutt kan bli frelst ved omvendelse og tro, er deres arbeid likevel tapt. Deres liv har ikke ført til de gode resultatene de kunne ha oppnådd. Sjeler som kunne ha blitt frelst ved en trofast fremstilling av sannheten, er gått til grunne. Apostelen sier: "Hver og en må se til hvordan han bygger." (Skisser fra Paulus' liv, side 160)

Så ut fra dette sitatet i 1. Korinterbrev 3:11-15, er den som blir frelst den kristne læreren, og det KUN etter omvendelse, hvis han innser at det han har lært andre var feil og han omvender seg. Men "materialene av lavere kvalitet" er mennesker som faktisk blir "brent opp", eller går fortapt!! ... Så da er det et annet aspekt her, som også må avklares. Har vår Far virkelig gitt sjelenes evige skjebne i hendene på "noen få" lærere/pastorer? Vår Frelser sa tross alt: "Ve dere falske lærere, som selv ikke vil gå inn, men også hindrer andre i å gå inn" (Matteus 23:13). Hvordan skal vi forstå dette, og andre lignende sitater fra søster White, spesielt i "Den Store Striden" om de som ble villedet (jeg tror vi bør heller si, de som LOT seg bli villedet??) av falske lærere, vil innse at det er for sent? Lærer ikke Bibelen at enhver skal dø på grunn av sin egen synd? Tar Frelseren fra oss det personlige ansvaret for å bli frelst? Disse avsnittene må harmoniseres.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler virkelig at dette er utfordrende og viktige tanker å undersøke. Derfor vil jeg gjerne komme med en forespørsel til deg og resten av våre kjære brødre (jeg er sikker på at dere diskuterer dette sammen [Dannys merknad: jeg gjorde ikke det], om dere vil vurdere å kommentere og inkludere disse og lignende tanker, enten i den boken eller i en egen bok/artikkel.

Når denne lutherske pastoren eller min venn mener at alle kristne er frelst, er det ikke rart at de er så glade mennesker, og så likegyldige til hva andre lærer, eller hva en personlig tror på, annet enn på Jesu navn. Min erfaring er at det finnes få som gidder å korrigere andre (og bare hvis de føler seg veldig nær personen). Og selv da, trøster de seg til slutt med at det egentlig ikke spiller noen rolle, så lenge man sier at man tror på Jesus. Så universalismens beroligende effekt har fortsatt funnet veien tilbake blant bekjennende kristne. ... Da skjønner jeg ikke hvorfor de i det hele tatt gidder å kalle andre for kjettere? Er ikke det en betegnelse som brukes om dem som går fortapt? Så jeg oppfatter ikke sammenheng i tankerekken. Men nå skal det sies også at vi hører dette begrepet "kjetteri" mye mindre i våre dager, nettopp på grunn av universalismens beroligende effekt, som også kommer til uttrykk i varme, glade økumeniske sammenkomster på tvers av kirkesamfunn ... men som vi vet er alt dette midlertidig. De falske kirkene vil til slutt reise seg for å fordømme og lede an forfølgelsen av Guds sanne folk.

[Slutt på Azadehs spørsmål]

***

Svar

Den samme årsaken som driver folk til universalisme – angsten for at mennesker vi kjenner og er glade i, skal gå fortapt – fører til den typen atferd som Azadeh har lagt merke til blant vanlige ikke-universalistiske kristne. Hvis ikke alle blir frelst, blir i hvert fall alle som har hatt en eller annen form for tro på Jesus Kristus, frelst. Og selv om det er relativt tydelig at Bibelen sier at ikke alle mennesker blir frelst, står det at alle som påkaller Jesu navn, blir frelst:

For enhver som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. (Romerbrevet 10:13)

Så hvor plasserer dette kirkens standarder, loven, moral og kristen vekst? Dette er buddhistenes, muslimenes, hinduenes og andre ikke-kristnes fremste argument mot kristendommen: Du synder som du vil, og så tror du på Jesus og kommer til himmelen, er ikke det for enkelt?

Dette er selvfølgelig en kritikk av den kristne som egentlig ikke har forandret seg; han lever som før og bruker bare troen på kristendommen til å undertrykke skyldfølelsen. Men selv for dem som forandrer seg og angrer på visse ting, hvor mye av det er nødvendig for å bli frelst? Hvor viktig er det å endre karakter? Hvilken plass har læren i frelsen? Dette spørsmålet har plaget kristendommen siden dens begynnelse, og Adventismen i enda større grad, på grunn av dens vektlegging av å leve opp til lovens krav.

Mennesker har tidligere (feilaktig) forstått at det å bekjenne seg til Kristus, betyr at man er fri til å synde. Den apostoliske menigheten, representert ved menigheten i Efesos i Åpenbaringen 2, hadde dette problemet med nikolaittene – "Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som også Jeg hater" (Åpenbaringen 2:6); og senere, tillot menigheten i Pergamon (323-538 e.Kr.) medlemmene å "holde fast ved nikolaittenes lære, som Jeg [Gud] hater" (Åpenbaringen 2:15).

Nikolaittene lærte hustrusamfunnet at utroskap og hor var likegyldige ting, at det var helt lovlig å spise kjøtt som ble ofret til avguder, og de blandet flere hedenske ritualer med de kristne seremoniene. (Adam Clarke, Åpenbaringen 2:6)

Det er interessant å se at det begynner med "nikolaittenes gjerninger", og deretter blir det "nikolaittenes lære" – det betyr at handlingene kommer først, og så kommer den teologiske begrunnelsen for disse handlingene senere. Hvor nøyaktig representerer denne prosessen menneskets natur! Mennesket ønsker å synde, og deretter rasjonaliserer han det!

Blant gnostikerne fantes det en idé om at alt som hadde med den fysiske verden å gjøre, var ondt (se dette heftet Vise Hensyn til Kolosserbrevet). Derfor unngikk de nattverden, isolerte seg fra verden og oppmuntret til askese – faste, sølibati, osv. Vi ser virkningene av dette i kristendommens historie, gjennom eremittmunkene og deres syn på kroppen som noe totalt ondt.

Det motsatte av dette var at Jesus forløser oss, og dermed kan vi gjøre hva som helst i kroppen uten at det spiller noen rolle – Jesus har jo renset oss. Dette er læren til nikolaittene, som mente at utroskap og utukt ikke spilte noen rolle, fordi vi uansett skulle få åndelige legemer; eller at Kristi tro gjorde det mulig at kroppens synder ikke kunne påvirke dem, siden deres sinn var rent. Et eksempel på dette er alumbrados (illuminati), en mystisk kristen sekt som eksisterte i Spania på 1400-1600-tallet:

Alumbrados mente at menneskesjelen kan nå en slik grad av fullkommenhet at den allerede i dette livet kan betrakte Guds vesen og forstå treenighetens mysterium. All ytre tilbedelse, erklærte de, er overflødig, mottakelsen av sakramentene er nytteløs, og synd er umulig i denne tilstanden av fullstendig enhet med Gud. Personer i denne tilstanden av uklanderlighet kunne fritt hengi seg til sine seksuelle lyster og begå andre syndige handlinger uten å besudle sin sjel. (fra Wikipedia)

Denne gruppen ble i liten grad utsatt for den spanske inkvisisjonen. Ignatius av Loyola, før han grunnla jesuittordenen, ble til og med anklaget for å sympatisere med gruppen, men ble ikke straffet.

Ut fra denne historien, kan vi se at synden finner måter å rettferdiggjøre seg selv på, selv om personen tror på Kristus. Dette er det store bedraget som kan ramme den kristne:

Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Bli ikke bedratt! Verken horkarer, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller kvinneaktige menn, eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt av mennesker, (10) eller tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller pengeutpressere skal arve Guds rike. (11) Slik var noen av dere en gang. Men dere er renset, og helliget, og dere er rettferdiggjort i Herren Jesu navn og ved vår Guds Ånd. (1. Korinterbrev 6:9-11)

Små barn, la ingen bedra dere. Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, slik Han er rettferdig. (8) Den som synder, er av djevelen, for djevelen synder fra begynnelsen. (1. Johannes 3:7-8)

Loven er et vitnesbyrd om at vi er rettferdige. Den overbeviser oss om synd (eller Den Hellige Ånd bruker loven til å overbevise oss om synd), så vi går til Kristus, og når vi vandrer med Gud, lærer loven oss mer om hvordan Gud er. Alle kristne innrømmer at drap, utroskap osv. er galt, så spørsmålet ender som regel opp med å dreie seg om Sabbaten. Det stilles spørsmål ved rettferdigheten i det fjerde budet, og det stilles spørsmål ved motivasjonen til den troende som ønsker å holde Sabbaten. En kristen som unngår seksuelle bilder, blir ikke kalt legalist, men det blir den som ønsker å holde Sabbaten. Hvorfor er det slik? Det har å gjøre med at vi rasjonaliserer synden, at vi setter oss selv i dommersetet og dømmer Gud og Hans lov; vi vil selv bestemme hvilke lover vi vil følge og hvilke vi ikke vil følge, og hvordan loven skal tolkes (se boken Som Du Dømmer).

Dette sinnet som utpeker seg selv til dommer over loven, som ser på loven med skepsis og reduserer lovens krav, er ikke Kristi sinn. Kristus tvilte aldri på Guds lov, for Han kjente lovens ånd. Kristus viste oss den høye rettferdigheten til et liv som leves i fullkommen overensstemmelse med loven:

Herren har velbehag for sin rettferdighets skyld; Han vil opphøye loven og gjøre den høyt aktet. (Jesaja 42:21)

Herrens forbud og påbud er i full overensstemmelse med Hans morallov, rettferdighetens store lov, som er et spørsmål om karakter snarere enn form. Hjertets arbeid vil føre til rettferdige handlinger. Jehovas lov er svært omfattende. I Bergprekenen sa Jesus klart og tydelig til sine disipler at denne hellige Guds lov kan brytes både i tanker, følelser og begjær, så vel som i ord og gjerninger. (Brev 51, 1888)

Når lovens vidtrekkende krav blir gjort klart for oss – at selv gale tanker er syndige – oppstår det stor uro i den kristnes sjel. "Hvem kan da bli frelst?" Denne overbevisningen om synd, og troen på at Jesus kan kurere den gjennom sitt ord og sin lære, er det som driver den kristne fremover i søken etter mer sannhet, mer nåde, mer lære – "hjertets arbeid vil føre til rettferdige handlinger." Men når loven blir ignorert, foraktet, misforstått, misbrukt, da finnes det ingen drivkraft til å studere videre, til å gå videre i lyset, til å vokse i nåden. Det finnes bare en menneskelig vekst som er felles for alle mennesker; de blir eldre og føler at de er blitt klokere – men ikke i samsvar med Guds visdom. Vi får den tørre, ortodokse kristendommen som vi ser i dag, og som i likhet med aspirin, dreper den åndelige overbevisningen som ville fått den kristne til å gå videre på veien oppover.

Men det finnes mennesker der ute som ikke føler seg vel i den religiøse erfaringen de er født inn i. Selv om de blir bedt om å hvile i den spesielle trosbekjennelsen de har arvet fra sine omgivelser, er sjelen deres urolig, og de vil ha mer. De vandrer fra kirke til kirke, blir konfesjonsløse og innser at de er syndere. De leser Skriftsteder der Jesus sier at selv begjær er synd, og de finner ikke fred. Det er slike mennesker som trenger mer lys, renere lære og større sannhet. Det er for slike mennesker vi graver etter skatter i Guds ord og bruker energi på å dele det store systematiske budskapet vi har fått. For slike mennesker blir den sannhet som fariseeren anser som verdiløs, mottatt som livgivende.

Hva skjer hvis vi lar slike mennesker lese loven ut fra en falsk forståelse av Guds karakter? Vi får mennesker som massasjemorderen i Atlanta, som var så sint på seg selv og verden; og fordi han ikke klarte å komme over sin sexavhengighet, drepte han dem han hadde hyperseksualisert og ikke klarte å slutte å begjære.

Ifølge politiet, beskrev Long handlingene sine som et resultat av en sexavhengighet, som kom i konflikt med hans religiøse overbevisning. Long hadde vært kunde hos to av de massasjesalongene og så på dem som kilder til seksuell fristelse. Politiets registre viser at 10 personer ble arrestert på de to massasjesalongene i Atlanta for prostitusjon, men ingen siden 2013. Nesten alle arrestasjonene skjedde i forbindelse med dekkoperasjoner, der en politibetjent betalte for en massasje. Alle de tre massasjestedene var oppført i en bordellguide på nettet. Long hevder at han først vurderte å begå selvmord, men at han i stedet bestemte seg for å "hjelpe" andre med sexavhengighet. Ifølge "Cherokee County Sheriff's Department", ønsket Long å "eliminere fristelsen" ved å angripe salongene. (fra Wikipedia)

Denne mannens harde, prestasjonsorienterte sinnelag gjenspeiler karakteren og styresettet til den guden han tilba. Hva er kuren? Å fortelle ham at han er en tåpelig legalist? Det trengs lys for å drive bort det mørket han befinner seg i! Finnes dette lyset i menneskets sunne fornuft, der læren ikke er viktig? Nei, det finnes i Jesus, som er veien, sannheten og livet, og den veien er smal og trang.

Er Adventismen kurert for en feilaktig forståelse av loven?

Adventismen kan, fordi den har Sabbaten, se på søndagskristne og føle at de gjør det bedre enn dem – men enhver som er ærlig om sin adventist-erfaring, kan se at det samme underliggende problemet med loven er der. Adventismen har fortsatt det menneskelige problemet med at mennesket setter seg selv opp som dommer over Guds lov. Hvis den ikke hadde dette problemet, ville Jesus allerede ha kommet. Mange steder kommer det til uttrykk ved at man setter spørsmålstegn ved Guds lover om kosthold. Andre steder kommer det til uttrykk ved å nedvurdere Hans årlige samlinger (noe som er ironisk, siden vi skjeller ut søndagskristne for å ignorere tiden for tilbedelse, mens vi ignorerer tiden for tilbedelse i forbindelse med de årlige samlingene). Ofte skjer det på mer subtile måter, som når vi avviser nytt lys. I alt dette avviser vi Kristi Ånd, selv om vi kanskje gjør det i uvitenhet.

Moderne mennesker spør: Var menn som Martin Luther syndere fordi de brøt det fjerde budet? Det er her uvitenheten kommer til syne. Gud vet hvor menneskene befinner seg og hva de er i stand til å forstå. Det unnskylder ikke synden, men Martin Luther kom ut av et dypt mørke (han var mindre bevisst, og dermed mindre skyldig).

Opprinnelig var Adventistkirken til en viss grad uvitende om sin avvisning av høytidene, men da 1888 kom, og de avviste budskapet som ble gitt da, ble de mye mer skyldige. Jo mer Far-Sønn-budskapet forkynnes og forkastes, desto mer forherdet blir vi, og desto mer skyldes forkastelsen ikke uvitenhet, men bevisst hat mot sannheten (Kristus). Våre rasjonaliseringer av hvorfor vi ikke aksepterer visse ting blir mer og mer fastlåste, helt til vi tror at våre tanker er Guds tanker.

Psykologien om hvorfor mennesker er slik, blir mer og mer tydelig etter hvert som Gud har gitt oss mer innsikt på dette feltet. Mennesker ønsker ikke å lære mer om Gud fordi de, bevisst eller ubevisst, innser at det vil innebære større forandringer i deres liv. Vi har alle venner som ønsker å kunne påberope seg uvitenhet hvis de må møte Gud, og de tror de kan gjøre det ved å unngå å høre sannheten.

I tillegg er det slik at for å kunne korrigere noen i deres kristne vandring, må vi ha en klar forståelse av vår egen kristne vandring, noe vi vanligvis ikke er trygge på. Å korrigere en adventist, en som observerer Guds høytider eller en som tror på Guds karakter, er ikke behagelig for de fleste, fordi det krever at man først setter seg inn i troen og forstår den. Det betyr at man må være trygg og sikker på sin egen kristne vandring, noe de fleste ikke er, uansett alt snakket om frelsesvisshet. Hvis vi var så trygge på vårt forhold til Jesus, ville vi ikke føle oss så truet av læresetninger som er annerledes enn vår egen, og vi hadde ikke følt behovet for å klamre oss så bastant til trosbekjennelsen og gruppen vår.

Jeg tror at akkurat som gnostikerne gikk to veier – ekstrem askese eller ekstrem frihet til å synde – gjør moderne kristne det samme. Enten bryr de seg egentlig ikke om læren, og Jesus er nok, eller så er de svært opptatte av trosbekjennelsen og vil at andre kristne skal undervise det samme som dem. Hva får noen til å gå den ene veien og andre den andre veien? Jeg tror det har å gjøre med kulturen og verdensbildet du vokser opp med, og med ditt forhold til og din forståelse av makt. I en verden preget av sekularisme og "alt går an", der ideene får lov til å være frie og ikke blir sett på som så farlige, vil de fleste ha en tendens til å ikke bry seg om læren. Men etter hvert som folk begynner å innse alvoret i situasjonen vi befinner oss i, at ideer påvirker verden og hvordan vi lever og hvor vi er på vei til, vil det bli mer kamp om doktrine og bruk av politikk og makt for å opprettholde vår egen posisjon.

Menneskene vil helt sikkert sette opp sine egne lover for å motarbeide Guds lover. De vil forsøke å tvinge andres samvittighet, og i sin iver etter å håndheve disse lovene, vil de undertrykke sine medmennesker. (Slektenes Håp, side 690)

Kampen mot Guds lov, som startet i himmelen, vil fortsette helt til tidenes ende. Alle mennesker vil bli satt på prøve. Lydighet eller ulydighet er spørsmålet som skal avgjøres av hele verden. Alle vil bli kalt til å velge mellom Guds lov og menneskenes lover. Her vil skillelinjen bli trukket opp. Det vil bare være to klasser. Hver eneste karakter vil bli fullt utviklet, og alle vil vise om de har valgt lojalitetens eller opprørets side. (Slektenes Håp, side 691)

Etter hvert som sannheten blir tydeligere i vår karakter, i vår kommunikasjon og i vårt fellesskap, vil det bli vanskeligere å avvise den. Rasjonaliseringer av falske tradisjoner vil bli mer rigide og dogmatiske. De kristnes saktmodighet og ydmykhet, som tillater andre å tenke selv, vil gravdis bli erstattet av en desperat, dominerende kristendom som ser tvang og underkastelse som nødvendig for å redde verden (i stedet for sannhet og kjærlighet gjennom samvittighetsfrihet). Misforstått iver og lidenskap hos dem som misforstår Guds karakter, vil få dem til å forfølge dem som er uenige i deres tro.

Kjernen i dette problemet er behovet for å prestere for Gud for å bli ansett som verdig Guds kjærlighet. Konsekvensen av dette er at vi gjør oss selv til dommere over om vi er verdige (ikke om Gud sier at vi er verdige), og deretter dømmer vi andre om de er verdige. For å unnslippe frykten for å bli dømt, trenger vi å komme inn i lyset, men i stedet vil verden gjøre dette ved å drepe dem som overbeviser dem om synd.

La oss til slutt se på hvordan Ellen White forstår 1. Korinterbrev 3:14-15:

Til alle som bygger for Gud, retter apostelen både oppmuntrende og advarende ord: "Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild." En kristen lærer som trofast forkynner sannhetens ord og leder sine konvertitter til hellighet i hjerte og liv, tilfører verdifullt materiale til grunnmuren, og i Guds rike vil han bli æret som en klok byggmester. Den som forsømmer å undervise om sannheten i dens renhet, vil samle konvertitter som ikke er hellige i hjerte og liv. Han bringer med seg materiale som ikke vil bestå prøven. På Guds dag vil han lide tap. Selv om det er mulig at de som har brukt det beste av sitt liv på å undervise i error, til slutt kan bli frelst ved omvendelse og tro, er deres arbeid likevel tapt. Deres liv har ikke ført til de gode resultatene de kunne ha oppnådd. Sjeler som kunne ha blitt frelst ved en trofast fremstilling av sannheten, er gått til grunne. Apostelen sier: "Hver og en må se til hvordan han bygger." (Skisser fra Paulus' liv, side 160)

"Til alle som bygger for Gud..." Kaller ikke Gud alle kristne til å bygge for Ham? Det betyr ikke at de trenger å være pastorer eller læremestere, men alle kristne er kalt til å arbeide med å frelse andre sjeler. En del av dette arbeidet er å studere Guds ord og Guds vilje for å finne ut hvordan vi best kan frelse sjeler. Hvis vi har denne kjærligheten til andre i våre hjerter, denne viljen til å tjene andre i kjernen av våre liv, så kan vi bli frelst, selv om vi har undervist i noe som har vært feil.

Det er den kristne som bare bryr seg om sin egen frelse, som bryr seg lite om å tjene andre og ikke ser på seg selv som en som "bygger for Gud", som vil gå fortapt på grunn av den falske læren til dem han følger. Er dette Guds feil? Gud har bedt mennesket om å delta i arbeidet med å frelse og advare verden til arbeiderens eget beste, og når vi tar imot Jesus av hovedsakelig egoistiske grunner og ikke lever opp til sannheten eller bærer korset eller forkynner budskapet, risikerer vi å bli villedet og gå fortapt. Når vi derimot tar på oss ansvaret for å være lærer, å være prest (som vi er kalt til å være i 1. Peter 2:9), kommer vi følgelig nærmere Gud og bruker mer tid på å studere.

Jeg kan til og med bruke meg selv som eksempel. Når jeg bare tenker på min egen frelse, studerer jeg ikke Bibelen så mye, og jeg ber heller ikke så mye. Men når jeg arbeider for Gud, når jeg føler et ansvar for å svare på spørsmål, studerer jeg mye mer, og følgelig blir jeg velsignet mye mer, fordi jeg tilbringer mer tid med Gud og Hans ord og tenker på himmelske ting. Når jeg underviser feil, kan jeg med tiden se at det ikke bærer frukt, og da lærer jeg av det og omvender meg fra det. I så måte, er teksten i 1. Korinterbrev 3:11-15 oppmuntrende.

...med frykt og beven skal dere arbeide på deres egen frelse. (Filipperbrevet 2:12)

Selvsagt er ikke alle kalt til å være pastorer for flokken. Men vi tror på det guddommelige mønsteret som går ut på at alle mennesker skal være lærere i sin innflytelsessfære. Selv en elev på videregående skole, som skal lære av sine lærere, er kalt til å være medlærer og ha en positiv innflytelse på de yngre elevene på skolen. Eldre søsken skal også søke visdom for å veilede sine yngre søsken.

Når Azadeh stiller oppriktige spørsmål og bruker sin erfaring, viser hun at hun tar ansvar for seg selv og for dem hun har innflytelse på. Dette er noe vi alle bør lære av og strebe etter å gjøre, ved å be om visdom fra Gud, som "gir til alle mennesker rikelig" (Jakob 1:5) og "strebe mot målet for å vinne Guds høye kall i Kristus Jesus" (Filipperbrevet 3:14).

Mange mennesker forbereder seg ubevisst på de svarene de vil gi Gud for sine egne feil og mangler på dommens dag. De vil skylde på løgnene de ble lært, på manglende utdannelse, på ansvaret de har hatt overfor verden. Den Hellige Ånd har overbevist dem om at noe i deres livsførsel ikke stemmer, og i stedet for å be og søke etter svar, trøster de seg med at hvis de tar feil, er det lærernes skyld og Gud vil unnskylde dem, fordi de i det minste fortsatt tror på Jesus. Dette er et bedrag, og i oppstandelsen vil det vise seg at de ikke har trodd på Jesus, for da Han kom til dem for å kalle dem til seg og for å leve mer fullstendig i dem, avviste de Ham. Er dette lærernes skyld? Nei, det er de som fulgte lærerne, som misforsto hvilken rolle læreren skulle spille for dem i deres kristne vandring.

Alt dette sier jeg som en advarsel til meg selv også. Gud hjelpe meg så jeg ikke rasjonaliserer mine synder, og heller ikke finne forsoning i at jeg er "bedre" og "mer kunnskapsrik" enn andre. La oss fortsette å vokse hver dag og be Gud, som disiplene, om å øke vår tro (Lukas 17:5).