Bare ha Jesus, hva som helst lære duger? (Kristen universalisme?)

(For å lese artikkelen på engelsk, se her)

Her hos Kjærlighetens Far, tror vi at det å forstå læren er en viktig del av det å forstå Jesus og bli forsonet med Gud. Jesus er sannheten, og det betyr at en nøyaktig forståelse av evangeliets sannhet er avgjørende for å knytte oss til Kristus og motta rettferdighet ved tro. Vi tror på studier. Men med studier kommer meningsforskjeller, særlig siden mye av det kristendommen lærer oss, har vi arvet fra våre forfedre som var påvirket av hedenskap (når det gjelder hvordan de tolket Bibelen). Etter hvert som vi har studert Bibelen mer inngående, har vi kommet til andre konklusjoner enn de tradisjonene vi har lært, og dette kan være smertefullt å påpeke overfor mennesker som er knyttet til disse tradisjonene. Når vi prøver å dele og oppmuntre andre til å studere, er reaksjonen mange har "jeg kjenner Jesus allerede" og "alt dette studiet er i bunn og grunn unødvendig". Er det sant?

Vår kjære søster Azadeh hadde noen spørsmål som respons på det nylig utgitte heftet "Om Universalisme - Er tro nødvendig i dette livet for frelse?" angående en form for universalisme som finnes blant kristne: at troen på Jesus vil få deg til himmelen, uavhengig av alle andre hensyn.

Dette er kjernen i den store striden – forholdet mellom loven og evangeliet, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, og den generelle forvirringen som eksisterer i kristenheten. Vi hører at det sies: "ta imot Jesus som din personlige frelser, og du vil bli frelst." Og dette kan være sant for noen mennesker; vi husker tyven på korset som aldri ble døpt, men som likevel ble forsikret om paradis av Jesus. Men det virker som om altfor mange bare antar at en grunnleggende erkjennelse av Jesus som sin Herre, betyr at de kommer til himmelen, en slags kontrakt mellom dem og Gud, og det er lite hjerteransakelse, omvendelse eller endring i livet. Hvordan skal vi forstå dette?

Azadeh hadde et interessant poeng om 1. Korinterbrev 3:11-15. I denne teksten snakkes det om arbeidet som er gjort på en bygning, som hvis det er gjort i samsvar med Kristus, vil overleve, men hvis ikke, vil det bli brent. Azadeh hadde opprinnelig trodd at det som vil bli brent er falske doktriner, men at personen selv blir frelst til slutt.

Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. (12) Om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy eller halm, (13) skal den enkeltes arbeid bli åpenbart, for Dagen skal vise det, for den skal bli åpenbart med ild. Og ilden skal prøve den enkeltes arbeid og finne ut hvilken kvalitet det er av. (14) Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. (15) Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.

Men søster White knytter byggematerialene i disse versene til mennesker! Det handler om bibellæreren og hans elever – bibellæreren kan bli frelst, men elevene vil gå fortapt:

Bildet som Paulus bruker om tempelet som er reist på grunnsteinen, skal representere Guds tjeneres arbeid helt frem til tidenes ende. Til alle som bygger for Gud, retter apostelen både oppmuntrende og advarende ord: "Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild." En kristen lærer som trofast forkynner sannhetens ord og leder sine konvertitter til hellighet i hjerte og liv, tilfører verdifullt materiale til grunnmuren, og i Guds rike vil han bli æret som en klok byggmester. Den som forsømmer å undervise om sannheten i dens renhet, vil samle konvertitter som ikke er hellige i hjerte og liv. Han bringer med seg materiale som ikke vil bestå prøven. På Guds dag vil han lide tap. Selv om det er mulig at de som har brukt det beste av sitt liv på å undervise i error, til slutt kan bli frelst ved omvendelse og tro, er deres arbeid likevel tapt. Deres liv har ikke ført til de gode resultatene de kunne ha oppnådd. Sjeler som kunne ha blitt frelst ved en trofast fremstilling av sannheten, er gått til grunne. Apostelen sier: "Hver og en må se til hvordan han bygger." (Skisser fra Paulus' liv, side 160)

Så ut fra dette sitatet, i 1. Korinterbrevt 3:11-15, er "han" som blir frelst den kristne læreren, og det bare ETTER omvendelse, hvis han innser at det han har lært andre var feil og han omvender seg. Men de lavere kvalitets materialene er alle mennesker som faktisk blir "brent opp", eller går fortapt!

Så da er det et annet aspekt her, som også må oppklares. Har vår Far virkelig overlatt sjelenes evige skjebne i hendene på "noen få" lærere/pastorer? Vår Frelser sier jo: "Ve dere falske lærere, som ikke selv vil gå inn i himmelen, men også hindrer andre i å gå inn" (omskrivning av Matt 23:13). Hvordan skal vi forstå handlekraften og valget til dem som ble villedet (eller TILLOT seg å bli villedet) av falske lærere? Lærer ikke Bibelen at alle skal dø på grunn av sin egen synd? Tar Frelseren fra oss det personlige ansvaret for å bli frelst? Disse avsnittene må harmoniseres.

***

Svar

Den samme årsaken som driver folk til universalisme – angsten for at mennesker vi kjenner og er glade i, skal gå fortapt – fører til den typen atferd som Azadeh har lagt merke til blant vanlige ikke-universalistiske kristne. Hvis ikke alle blir frelst, blir i hvert fall alle som har hatt en eller annen form for tro på Jesus Kristus, frelst. Og selv om det er relativt tydelig at Bibelen sier at ikke alle mennesker blir frelst, står det at alle som påkaller Jesu navn, blir frelst:

For enhver som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. (Romerbrevet 10:13)

Så hvor plasserer dette kirkens standarder, loven, moral og kristen vekst? Dette er buddhistenes, muslimenes, hinduenes og andre ikke-kristnes fremste argument mot kristendommen: Du synder som du vil, og så tror du på Jesus og kommer til himmelen, er ikke det for enkelt?

Dette er selvfølgelig en kritikk av den kristne som egentlig ikke har forandret seg; han lever som før og bruker bare troen på kristendommen til å undertrykke sin skyldfølelse. Men selv for dem som forandrer seg og angrer på visse ting, hvor mye av det er nødvendig for å bli frelst? Hvor viktig er det å endre karakter? Hvilken plass har læren i frelsen? Dette spørsmålet har plaget kristendommen siden dens begynnelse, og Adventismen i enda større grad, på grunn av dens vektlegging av å leve opp til lovens krav.

Mennesker har tidligere (feilaktig) forstått at det å bekjenne seg til Kristus, betyr at man er fri til å synde. Den apostoliske menigheten, representert ved menigheten i Efesos i Åpenbaringen 2, hadde dette problemet med nikolaittene – "Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som også Jeg hater" (Åpenbaringen 2:6); og senere, tillot menigheten i Pergamon (323-538 e.Kr.) medlemmene å "holde fast ved nikolaittenes lære, som Jeg [Gud] hater" (Åpenbaringen 2:15).

Nikolaittene lærte hustrusamfunnet at utroskap og hor var likegyldige ting, at det var helt lovlig å spise kjøtt som ble ofret til avguder, og de blandet flere hedenske ritualer med de kristne seremoniene. (Adam Clarke, Åpenbaringen 2:6)

Det er interessant å se at det begynner med "nikolaittenes gjerninger", og deretter blir det "nikolaittenes lære" – det betyr at handlingene kommer først, og så kommer den teologiske begrunnelsen for disse handlingene senere. Hvor nøyaktig representerer denne prosessen menneskets natur! Mennesket ønsker å synde, og deretter rasjonaliserer han det!

Blant gnostikerne fantes det en idé om at alt som hadde med den fysiske verden å gjøre, var ondt (se heftet Vise Hensyn til Kolosserbrevet). Derfor unngikk de nattverden, isolerte seg fra verden og oppmuntret til askese – faste, sølibati, osv. Vi ser virkningene av dette i kristendommens historie, gjennom eremittmunkene og deres syn på kroppen som noe totalt ondt.

Det motsatte av dette var at Jesus forløser oss, og dermed kan vi gjøre hva som helst i kroppen uten at det spiller noen rolle – Jesus har renset oss. Dette er læren til nikolaittene, som mente at utroskap og utukt ikke spilte noen rolle, fordi vi uansett skulle få åndelige legemer; eller at Kristi tro gjorde det mulig at kroppens synder ikke kunne påvirke dem, siden deres sinn var rent. Et eksempel på dette er alumbrados ("de opplyste"), en mystisk kristen sekt som eksisterte i Spania på 1400-1600-tallet:

Alumbrados mente at menneskesjelen kan nå en slik grad av fullkommenhet at den allerede i dette livet kan betrakte Guds vesen og forstå treenighetens mysterium. All ytre tilbedelse, erklærte de, er overflødig, mottakelsen av sakramentene er nytteløs, og synd er umulig i denne tilstanden av fullstendig enhet med Gud. Personer i denne tilstanden av uklanderlighet kunne fritt hengi seg til sine seksuelle lyster og begå andre syndige handlinger uten å besudle sin sjel. (fra Wikipedia)

Denne gruppen ble i liten grad utsatt for den spanske inkvisisjonen. Ignatius av Loyola, før han grunnla jesuittordenen, ble til og med anklaget for å sympatisere med gruppen, men ble ikke straffet.

Ut fra denne historien kan vi se at synden finner måter å rettferdiggjøre seg selv på, selv om personen tror på Kristus. Dette er det store bedraget som kan ramme den kristne:

Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Bli ikke bedratt! Verken horkarer, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller kvinneaktige menn, eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt av mennesker, (10) eller tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller pengeutpressere skal arve Guds rike. (11) Slik var noen av dere en gang. Men dere er renset, og helliget, og dere er rettferdiggjort i Herren Jesu navn og ved vår Guds Ånd. (1. Korinterbrev 6:9-11)

Små barn, la ingen bedra dere. Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, slik Han er rettferdig. (8) Den som synder, er av djevelen, for djevelen synder fra begynnelsen. (1. Johannes 3:7-8)

Loven er et vitnesbyrd om at vi er rettferdige. Den overbeviser oss om synd (eller Den Hellige Ånd bruker loven til å overbevise oss om synd), så vi går til Kristus, og når vi vandrer med Gud, lærer loven oss mer om hvordan Gud er. Alle kristne innrømmer at drap, utroskap, osv. er galt, så spørsmålet ender som regel opp med å dreie seg om Sabbaten. Det stilles spørsmål ved det fjerde budets rettferdighet, og det stilles spørsmål ved motivasjonen til den troende som ønsker å holde Sabbaten. En kristen som unngår seksuelle bilder, blir ikke kalt legalist, men det blir den som ønsker å holde Sabbaten. Hvorfor er det slik? Det har å gjøre med at vi rasjonaliserer synden, og vi setter oss selv i dommersetet og dømmer Gud og Hans lov; vi vil selv bestemme hvilke lover vi vil følge og hvilke vi ikke vil følge, og hvordan loven skal tolkes (se boken "As you judge").

Dette sinnet som utpeker seg selv til dommer over loven, som ser på loven med skepsis og reduserer lovens krav, er ikke Kristi sinn. Kristus tvilte aldri på Guds lov, for Han kjente lovens ånd. Kristus viste oss den høye rettferdigheten til et liv som leves i fullkommen overensstemmelse med loven:

Herren har velbehag for sin rettferdighets skyld; Han vil opphøye loven og gjøre den høyt aktet. (Jesaja 42:21)

Herrens forbud og påbud er i full overensstemmelse med Hans morallov, den store rettferdighetens lov, som handler om karakter snarere enn form. Hjertearbeidet vil føre til rettferdige handlinger. Jehovas lov er svært omfattende. I Bergprekenen sa Jesus klart og tydelig til sine disipler at denne hellige Guds lov kan brytes både i tanker, følelser og begjær, så vel som i ord og gjerninger.  (Brev 51, 1888)

Når lovens vidtrekkende krav blir gjort klart for oss – at selv gale tanker er syndige – oppstår det stor uro i den kristnes sjel. "Hvem kan da bli frelst?" Denne overbevisningen om synd, og troen på at Jesus kan kurere den gjennom sitt ord og sin lære, er det som driver den kristne fremover i søken etter mer sannhet, mer nåde, mer lære – "hjertetearbeidet vil føre til rettferdige handlinger." Men når loven blir ignorert, foraktet, misforstått, misbrukt, da finnes det ingen drivkraft til å studere videre, til å gå videre i lyset, til å vokse i nåden. Det finnes bare en menneskelig vekst som er felles for alle mennesker; de blir eldre og føler at de er blitt klokere – men ikke i samsvar med Guds visdom. Vi får den tørre, ortodokse kristendommen som vi ser i dag, og som i likhet med aspirin, dreper den åndelige overbevisningen som ville fått den kristne til å fortsette videre med større alvor på den oppadgående veien.

Men det finnes mennesker der ute som ikke føler seg vel i den religiøse erfaringen de er født inn i. Selv om de blir bedt om å hvile i den spesielle trosbekjennelsen de har arvet fra sine omgivelser, forblir deres sjeler urolige, og de vil ha mer. De vandrer fra kirke til kirke, blir konfesjonsløse og innser at de er syndere. De leser Skriftsteder der Jesus sier at selv begjær er synd, og de finner ikke fred. Det er slike mennesker som trenger mer lys, renere lære og større sannhet. Det er for slike mennesker vi graver etter skatter i Guds ord og bruker energi på å dele det store systematiske budskapet vi har fått. Av slike mennesker blir, den sannhet som fariseeren anser som verdiløs, mottatt som livgivende.

Hva skjer hvis vi overlater slike mennesker til å lese loven ut fra en falsk forståelse av Guds karakter? Vi får menn som massasjemorderen i Atlanta, som var så opprørt over seg selv og verden for sin manglende evne til å komme over sin sexavhengighet at han gikk ut og drepte dem som han hadde overseksualisert, de han ikke kunne slutte med å begjære.

Ifølge politiet, beskrev Long sine handlinger som resultatet av en sexavhengighet som kom i konflikt med hans religiøse overbevisning. Long hadde vært kunde hos to av de massasjesalongene og så på dem som kilder til seksuell fristelse. Politiets registre viser at 10 personer ble arrestert på de to massasjesalongene i Atlanta for prostitusjon, men ingen siden 2013. Nesten alle arrestasjonene skjedde i forbindelse med dekkoperasjoner, der en politibetjent betalte for en massasje. Alle de tre massasjestedene var oppført i en bordellguide på nettet. Long hevder at han først vurderte å begå selvmord, men at han i stedet bestemte seg for å "hjelpe" andre med sexavhengighet. Ifølge "Cherokee County Sheriff's Department", ønsket Long å "eliminere fristelsen" ved å angripe salongene. (fra Wikipedia)

Denne mannens harde, prestasjonsorienterte sinnelag gjenspeiler karakteren og styresettet til den guden han tilba. Hva er kuren? Å fortelle ham at han er en tåpelig legalist? Det trengs lys for å drive bort det mørket han befinner seg i! Finnes dette lyset i menneskets sunne fornuft, der læren ikke er viktig? Nei, det finnes i Jesus, Veien, Sannheten og Livet, og den veien er vanskelig og trang.

Er Adventismen kurert for en feilaktig forståelse av loven?

Adventismen kan, fordi den har Sabbaten, se på søndagskristne og føle at de gjør det bedre enn dem – men enhver som er ærlig om sin adventist-erfaring, kan se at det samme underliggende problemet med loven er der. Adventismen har fortsatt det menneskelige problemet med at mennesket setter seg selv opp som en dommer over Guds lov. Hvis den ikke hadde dette problemet, ville Jesus allerede ha kommet. Mange steder kommer det til uttrykk ved at man setter spørsmålstegn ved Guds lover når det gjelder kosthold. Andre steder kommer det til uttrykk ved å nedvurdere Hans årlige samlinger (noe som er ironisk, siden vi skjeller ut søndagskristne for å ignorere tiden for når vi skal tilbe, men vi vil ignorere tiden for tilbedelse i forbindelse med de årlige samlingene). Ofte skjer det på mer subtile måter, som når vi avviser nytt lys. I alt dette, avviser vi Kristi Ånd, selv om vi kanskje gjør det i uvitenhet.

Moderne mennesker spør: Var menn som Martin Luther syndere fordi de brøt det fjerde budet? Det er her uvitenheten kommer til syne. Gud vet hvor menneskene befinner seg og hva de er i stand til å forstå. Det unnskylder ikke synden, men Martin Luther kom ut av et dypt mørke (han var mindre bevisst, og dermed mindre skyldig).

Opprinnelig var Adventistkirken til en viss grad uvitende om sin avvisning av høytidene, men da 1888 kom, og de avviste budskapet som ble gitt da, ble de mye mer skyldige. Jo mer Far-Sønn-budskapet forkynnes og forkastes, desto mer forherdet blir vi, og desto mer skyldes forkastelsen ikke uvitenhet, men bevisst hat mot sannheten (Kristus). Våre rasjonaliseringer av hvorfor vi ikke aksepterer visse ting blir mer og mer fastlåste, helt til vi tror at våre tanker er Guds tanker.

Psykologien om hvorfor mennesker er slik, blir mer og mer tydelig etter hvert som Gud har gitt oss mer innsikt på dette feltet. Mennesker ønsker ikke å lære mer om Gud fordi de, bevisst eller ubevisst, innser at det vil innebære større forandringer i deres liv. Vi har alle venner som ønsker å kunne påberope seg uvitenhet hvis de må møte Gud, og de tror de kan gjøre det ved å unngå å høre sannheten.

I tillegg er det slik at for å kunne korrigere noen i deres kristne vandring, må vi ha en klar forståelse av vår egen kristne vandring, noe vi vanligvis ikke har. Å korrigere en adventist, en som observerer Guds høytider eller en som tror på Guds karakter, er ikke behagelig for de fleste, fordi det krever at man først setter seg inn i troen og forstår den. Det betyr at man må være trygg og sikker på sin egen kristne vandring, noe de fleste ikke er, til tross for alt snakket om frelsesvisshet. Hvis vi var veldig trygge på vårt forhold til Jesus, hadde vi ikke følt oss så truet av læresetninger som er annerledes enn vår egen, og vi hadde ikke følt behovet for å klamre oss så bastant til trosbekjennelsen og gruppen vår.

Jeg tror at akkurat som gnostikerne gikk to veier – ekstrem askese eller ekstrem frihet til å synde – gjør moderne kristne det samme. Enten bryr de seg egentlig ikke om læren, og Jesus er nok, eller så er de svært opptatte av trosbekjennelsen og vil at andre kristne skal undervise det samme som dem. Hva får noen til å gå den ene veien og andre den andre veien? Jeg tror det har å gjøre med kulturen og verdensbildet vi vokser opp med, og med vårt forhold til og forståelse av makt. I en verden preget av sekularisme og "alt går an", der ideene får lov til å være frie og ikke er sett på som så farlige, vil de fleste ha en tendens til å ikke bry seg om læren. Men etter hvert som folk begynner å innse alvoret i situasjonen vi befinner oss i, at ideer påvirker verden og hvordan vi lever og hvor vi er på vei til, vil det bli mer kamp om doktrine og bruk av politikk og makt for å opprettholde vår egen posisjon.

Menneskene vil sannelig sette opp sine egne lover for å motarbeide Guds lover. De vil forsøke å tvinge andres samvittighet, og i sin iver etter å håndheve disse lovene, vil de undertrykke sine medmennesker. (Slektenes Håp, side 690)

Kampen mot Guds lov, som startet i himmelen, vil fortsette helt til tidenes ende. Alle mennesker vil bli satt på prøve. Lydighet eller ulydighet er spørsmålet som skal avgjøres av hele verden. Alle vil bli kalt til å velge mellom Guds lov og menneskenes lover. Her vil skillelinjen bli trukket opp. Det vil bare være to klasser. Hver eneste karakter vil bli fullt utviklet, og alle vil vise om de har valgt lojalitetens eller opprørets side. (Slektenes Håp, side 691)

Etter hvert som sannheten blir tydeligere i vår karakter, kommunikasjon og samspill, desto vanskeligere blir det å avvise den. Rasjonaliseringer av falske tradisjoner vil bli mer rigide og dogmatiske. De kristnes saktmodighet og ydmykhet, som tillater andre å tenke selv, vil gravdis bli erstattet av en desperat, dominerende kristendom som ser tvang og underkastelse som nødvendig for å redde verden (i stedet for sannhet og kjærlighet gjennom samvittighetsfrihet). Misforstått iver og lidenskap hos dem som misforstår Guds karakter, vil føre til at de forfølger dem som er uenige i deres trossetninger.

Kjernen i dette problemet er behovet for å prestere for Gud for å bli ansett som verdig Guds kjærlighet. Konsekvensen av dette er at vi gjør oss selv til dommere over om vi er verdige (ikke om Gud sier at vi er verdige), og deretter dømmer vi andre om de er verdige. For å unnslippe frykten for å bli dømt, trenger vi å komme inn i lyset, men i stedet vil verden gjøre dette ved å drepe dem som overbeviser dem om synd.

La oss til slutt se på hvordan Ellen White forstår 1. Korinterbrev 3:14-15:

Til alle som bygger for Gud, retter apostelen både oppmuntrende og advarende ord: "Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild." En kristen lærer som trofast forkynner sannhetens ord og leder sine konvertitter til hellighet i hjerte og liv, tilfører verdifullt materiale til grunnmuren, og i Guds rike vil han bli æret som en klok byggmester. Den som forsømmer å undervise om sannheten i dens renhet, vil samle konvertitter som ikke er hellige i hjerte og liv. Han bringer med seg materiale som ikke vil bestå prøven. På Guds dag vil han lide tap. Selv om det er mulig at de som har brukt det beste av sitt liv på å undervise i error, til slutt kan bli frelst ved omvendelse og tro, er deres arbeid likevel tapt. Deres liv har ikke ført til de gode resultatene de kunne ha oppnådd. Sjeler som kunne ha blitt frelst ved en trofast fremstilling av sannheten, er gått til grunne. Apostelen sier: "Hver og en må se til hvordan han bygger." (Skisser fra Paulus' liv, side 160)

"Til alle som bygger for Gud..." Kaller ikke Gud alle kristne til å bygge for Ham? Det betyr ikke at de trenger å være pastorer eller læremestere, men alle kristne er kalt til å arbeide med å frelse andre sjeler. En del av dette arbeidet er å studere Guds ord og Guds vilje for å finne ut HVORDAN vi best kan frelse sjeler. Hvis vi har denne kjærligheten til andre i våre hjerter, denne viljen til å tjene andre i kjernen av våre liv, kan vi bli frelst, selv om vi har lært bort noen feil.

Det er den kristne som bare bryr seg om sin egen frelse, som bryr seg lite om å tjene andre og ikke ser på seg selv som en som "bygger for Gud", som vil gå fortapt på grunn av den falske læren til dem han følger. Er dette Guds feil? Gud har bedt mennesket om å delta i arbeidet med å frelse og advare verden til arbeiderens eget beste, og når vi tar imot Jesus av hovedsakelig egoistiske grunner og ikke lever opp til sannheten eller bærer korset eller forkynner budskapet, da risikerer vi å bli villedet og gå fortapt. Når vi derimot tar på oss ansvaret for å være en lærer, for å være en prest (som vi er kalt til å være i 1. Peter 2:9), kommer vi følgelig nærmere Gud og bruker mer tid på å studere.

Jeg kan til og med bruke meg selv som eksempel. Når jeg bare tenker på min egen frelse, studerer jeg ikke Bibelen så mye, og jeg ber heller ikke så mye. Men når jeg arbeider for Gud, når jeg føler et ansvar for å svare på spørsmål, studerer jeg mye mer, og følgelig blir jeg velsignet mye mer, fordi jeg tilbringer mer tid med Gud og Hans ord og tenker på himmelske ting. Når jeg underviser feil, kan jeg med tiden se at det ikke bærer frukt, og da lærer jeg av det og omvender meg fra det. I denne sammenheng, er teksten i 1. Korinterbrev 3:11-15 oppmuntrende.

...med frykt og beven skal dere arbeide på deres egen frelse. (Filipperbrevet 2:12)

Selvsagt er ikke alle kalt til å være pastorer for flokken. Vi tror imidlertid på det guddommelige mønsteret, at hver person er en lærer i sin innflytelsessfære. Selv en elev på videregående skole, som skal lære av sine lærere, er kalt til å være en medlærer og ha en positiv innflytelse på de yngre elevene på skolen. Eldre søsken skal også søke visdom så de kan veilede sine yngre søsken.

Når Azadeh stiller oppriktige spørsmål og bruker sin erfaring, viser hun at hun tar ansvar for seg selv og for dem hun har innflytelse på. Dette er noe vi alle bør lære av og strebe etter å gjøre, ved å be om visdom fra Gud, som "gir til alle mennesker rikelig" (Jakob 1:5) og "strebe mot målet for å vinne Guds høye kall i Kristus Jesus" (Filipperbrevet 3:14).

Mange mennesker forbereder seg ubevisst på de svarene de vil gi Gud for sine egne feil og mangler på dommens dag. De vil skylde på løgnene de ble lært, på manglende utdannelse, og på de forpliktelsene de hadde overfor verden. Den Hellige Ånd har overbevist dem om at noe i deres livsførsel ikke stemmer, og i stedet for å be og søke etter svar, trøster de seg med at hvis de tar feil, er det lærernes skyld og Gud vil unnskylde dem fordi de i det minste fortsatt tror på Jesus. Dette er et bedrag, og i oppstandelsen vil det vise seg at de ikke har trodd på Jesus, for da Han kom til dem for å kalle dem til seg og for å leve mer fullstendig i dem, avviste de Ham. Er dette deres læreres feil? Nei, det er feilen til den som fulgte lærerne, som misforsto hvilken rolle læreren skulle spille for dem i deres kristne vandring.

Alt dette sier jeg som en advarsel til meg selv også. Gud hjelpe meg så jeg ikke rasjonaliserer mine synder, og heller ikke finne forsoning i at jeg er "bedre" og "mer kunnskapsrik" enn andre. La oss fortsette å vokse hver dag, og be Gud, som disiplene, om å øke vår tro (Lukas 17:5).