"Far, tilgi dem..."

ِDet mest meningsløse og uberettigede drapet i hele historien, var drapet på Guds plettfrie Sønn. Stolthet, grådighet og misunnelse lå bak den nøye planlagte henrettelsen av Ham, som aldri hadde gjort annet enn å vise fullkommen, ubetinget kjærlighet til alle rundt seg.

Og likevel, midt i sitt eget drap, med tårer som strømmet nedover Hans blodige kinn, ropte Han: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."

Hvordan kunne denne uttalelsen fra Jesus være sann? Hvordan kunne Han si at fariseerne ikke visste hva de gjorde, og ha slik medfølelse med dem? Disse mennene hadde studert Skriftene hele livet. De var kloke hoder i høye posisjoner med stor innflytelse. De var ikke uvitende om Jesu identitet. De anerkjente Hans autoritet og følte seg fordømt og skamfulle sett i forhold til Hans fullkomne karakter. Det var nettopp derfor de ønsket Ham bort. Hvordan kunne Jesus si at de ikke visste hva de gjorde?

Hva med folkemengden som fulgte deres innflytelse og krevde at Han skulle korsfestes? Var de mentalt ute av stand til å skille mellom rett og galt? Hva med de romerske soldatene? Hvordan kunne de ikke vite hva de gjorde?

Det Jesus vitnet om i dette øyeblikket av hjerteskjærende smerte for sine villfarne barn, er at menneskeheten som helhet ikke kjenner dybden av ondskapen i sitt eget hjerte. Vi bedrar oss selv på en utrolig måte. Derfor påberoper Jesus selv, som vår guddommelige forsvarer, vår sinnssykdom, og dermed blir den vederlagsfrie gaven av tilgivelse gitt til ALLE. Hans ønske er at ALLE anklager mot oss skal frafalles, slettes og aldri nevnes igjen – selv anklagen om drapet på Ham, som vi alle er skyldige i.

Det er opp til oss å akseptere eller avvise Hans kjennelse – å la øynene våre åpnes, eller lukke dem enda tettere for den sanne tilstanden i våre hjerter.

Men det er først når vi er enige med Jesus, erkjenner vår galskap og behovet for et helt nytt hjerte, at vi kan motta denne fulle og frie tilgivelsen fra Ham, og dermed også gi den videre til andre. Vi kan ikke gi det vi ikke har mottatt.

Inntil vi har gjort dette, vil vi alltid søke gjengjeldende rettferdighet for den urett som er gjort mot oss eller dem vi elsker, fordi vi er villedet til å tro at vi er bedre enn den som står for retten. Når vi erkjenner at uten Guds nåde, kunne andre påvirkninger i oppveksten vår ha ført oss til nøyaktig samme posisjon, mister all hat og bitterhet sin makt over oss og erstattes av bare nåde og kjærlighet.

"Hjertet er svikefullt fremfor alt annet, og uhelbredelig sykt; hvem kan kjenne det?" Jeremia 17:9

"Og Han sa til dem: Dere er de som rettferdiggjør dere selv for mennesker, men Gud kjenner deres hjerter. For det som er høyt aktet blant mennesker, er en styggedom i Guds øyne." Lukas 16:15

"Men Jesus betrodde seg ikke til dem, for Han kjente alle mennesker og trengte ikke at noen skulle vitne om mennesket, for Han visste hva som var i mennesket." Johannes 2:24-25

Bare Gud og Hans Sønn kjenner vår sanne tilstand. Og det fantastiske er at de aldri har fordømt oss for det. De ønsker bare å helbrede oss. Men vi må være villige til å innrømme og bytte ut vårt uhelbredelige syke hjerte for å få et nytt et.

Først når vi erkjenner at vi ikke har visst hva vi har gjort, kan vi forstå at andre heller ikke vet hva de gjør. Ordene Jesus sa på korset var ikke bare rettet mot fariseerne, folkemengden eller soldatene, men mot oss alle. Vi har alle blitt smittet av syndens forbannelse. Vi har alle gjort oss skyldige i Kristi blod. Men gaven av tilgivelse og helbredelse er fritt tilgjengelig, hvis vi bare aksepterer Hans diagnose.

Det eneste som står i veien, er å tro at vi er friske, som om vi har noe godt i oss som rettferdiggjør vår frifinnelse, mens andre ikke har det.

"Det er ingen som er rettferdig, nei, ikke en eneste; (...) Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. (...) For alle har syndet og kommer til kort i forhold til Guds herlighet." Romerne 3:10, 12, 23

"Da sa Jesus til ham: Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten én, nemlig Gud." Markus 10:8

Hvis vi virkelig ønsker å bevise at våre egne "gode gjerninger" kan frelse oss, vil Gud med sorg gi oss muligheten til å teste denne teorien.

"Og jeg så de døde, små og store, stå fram for Gud, og bøkene ble åpnet: ... og de ble dømt, hver etter sine gjerninger." Åpenbaringen 20:12-13

Men Gud ønsker ikke at vi skal dømmes etter våre gjerninger, fordi Han kjenner utfallet, og Han vil være mest bedrøvet av alle når vi til slutt står overfor vår sanne hjertets tilstand og blir knust av virkeligheten. Han ber oss om å påberope oss sinnssykdom nå, slik at Han kan frafalle anklagene og gi oss det nye hjertet vi trenger.

Det var slik Stefanus kunne utbryte under sin egen henrettelse: "Ikke legg denne synden på dem!"

Han visste at tilgivelse var tilgjengelig for dem, fordi han selv hadde mottatt den. Spørsmålet gjenstår: Har vi det?