"Gud drepte Gud" - Hvordan reagerer muslimer på den kristne forsoningen?

Se denne fascinerende videoen av en muslimsk apologist i en diskusjon med en kristen. Jeg foreslår at du ser klippet som er på 1 minutt først. Deretter se også hele videoen (15 minutter). Stedet der den kristne sier "Gud drepte Gud" er ved 5:30 i den 15 minutter lange videoen.

1-Minutt klippen

Hele videoen (15 minutter)

Sivil dialog

La oss først berømme de to mennene for at de faktisk var i stand til å diskutere. Gud sier: "Kom, la oss drøfte dette sammen" (Jesaja 1:18), og en stor del av hvordan evangeliets prosess fungerer, er ved å bringe det skjulte frem i lyset - det som er skjult for oss selv - og det krever at vi er i stand til å diskutere.

Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, Han som både skal føre mørkets skjulte ting fram i lyset og åpenbare hjertenes råd. Og da skal hvert menneske få sin lovprisning av Gud. (1. Korinterbrev 4:5)

Satan ønsker å stoppe dialoger slik at det som er begravd og skjult, aldri blir eksponert for lys. Hvis vi aldri innser at våre ubevisste antakelser er der, tar vi aldri et oppgjør med dem, noe som tilfredsstiller vårt kjød. På den måten får Satan kjødet til å reagere slik at vi blir emosjonelle når våre trosposisjoner blir utfordret; da er vi ikke i stand til å analysere rasjonelt hvordan vår posisjon forholder seg til noen andre.

Det er derfor mange som føler at det er umulig å føre en sivilisert samtale om saker som faktisk er viktige. Hvor ofte har det ikke blitt sagt at vi kan snakke om alt annet enn religion og politikk - nettopp de spørsmålene som er mest sentrale i den store striden! Her ser vi hvor velsignet vi alle er som har dette verdifulle samspillet mellom en muslim og en kristen, der begge siders ideer kommer frem.

Muslimenes rettferdighet virker mer korrekt

Spesielt berømmer jeg den muslimske mannen, fordi han er den som gjør video-opptak, og vanligvis vil man gjerne være den som snakker. Men han lar den kristne mannen snakke, fordi han er sikker på at han har et svar på det den kristne sier; det er en grunn som muslimen mener han har rett i. Og han har rett - sett utenfra, ser det ikke bra ut når den kristne sier at Allah er urettferdig fordi det finnes ikke noe slaktoffer. Å tilgi mennesker uten at gjelden er betalt, er urettferdig, fortsetter den kristne. (Poenget her er at dersom en gjeld må betales, er tilgivelsen egentlig gitt fritt?)

Muslimen slår tilbake ved å bringe spørsmålet ut av det teoretiske og inn i den praktiske menneskelige etikken. Han sier: vil jeg trenge at du må drepe min sønn før jeg kan tilgi deg? Er det rettferdig?

Han gjør også et poeng av om en slik logikk ville fungert i en rettssal i et hvilket som helst land i verden? Hvis en mann myrder noen, dreper vi noen sinne en uskyldig person for å erklære den andre tilgitt?

Det fritt tenkende menneske, som ikke er blitt indoktrinert i ortodoks kristendom, sitter igjen og lurer på: Hvorfor trenger Gud uskyldig blod? Dette får Gud til å se blodtørstig ut. Det får også betrakteren til å lure på: Hvorfor ga ikke Gud offeret tidligere? (Dette poenget tar vi opp i heftet "Å kaste Augustins paktsbriller for å motta senregnet").

Menneskehetens vekst skyldes tusenvis av år med Guds streben

Hvordan svarer vi på disse spørsmålene? De er ikke enkle. En ting jeg vil foreslå er at grunnen til at ingen rettssal i verden ville akseptere det [stedfortredende straff], er på grunn av fremskrittet og veksten i menneskehetens moral, på grunn av Guds arbeid med menneskeheten. Det er på samme måte som "hvorfor det ikke lenger finnes menneskeofringer eller øye for øye?" Det er fordi vi har vokst fra det på grunn av forkynnelsen til mange religioner, men særlig til kristendommen. Det tilfredsstiller oss ikke lenger ... men det gjorde det før.

Det betyr ikke at vi innerst inne ikke tror på det, og vi ser det i filmer der noen sier: "Ta meg i deres sted!" Det er situasjonsbetinget; i en rettssal er det kanskje ikke tillatt, men i en situasjon der en person ønsker hevn eller blodsutgytelse, kan det være akseptabelt. Bryter vi ned vår sivilisatoriske orden, vil det gamle hedenskapet komme tilbake.

Denne langsomme prosessen med å bringe oss ut av hedenskap og til et sted der vi faktisk kan innse hva Gud prøver å lære oss, er grunnen til at helligdommen ikke kunne renses tidligere. Jeg diskuterte dette i denne presentasjonen: "Hvorfor ingen forsoning på 2300 år?"

Ulogisk metafysikk

Etter hvert som videoen av muslimen og den kristne fortsetter, begynner de å komme inn på spørsmål om Guds identitet. Er Jesus Gud? Hvordan kan Gud dø? Hvorfor trenger Gud A at Gud B dør? Og så kommer en annen kristen inn med den oppsiktsvekkende replikken: "Gud drepte Gud!", noe som sjokkerer muslimen. Til og med den andre kristne sier vent, "romerne drepte Gud."

Legg merke til at de kristne tar argumentet ut av den etiske rammen til en butikkeier, stjeling og drapet på en sønn, og legger det inn i noe ekstremt abstrakt - Gud som dreper Gud. Dette virker ikke nyttig i hverdagslivet. En religion bør hjelpe oss med å forstå scenarier som er relevante for oss, som å tilgi forbrytelser mellom mennesker, i stedet for å forsøke å løsrive seg helt fra den fellesmenneskelige virkeligheten.

Japanernes reaksjon på kristendommen

Jeg leste en artikkel i "The Atlantic" fra 1910 om hvordan Japan moderniserte seg etter at landet åpnet seg i 1868, etter at det i hundrevis av år ikke hadde tillatt noe utenlandsk. Kristne misjonærer forsøkte å nå ut til folket, men de så ikke mye bruk for religionen. Hvorfor? Fordi de var vant til at religion handlet om vanlig moral og etikk, ikke abstrakt metafysikk. Artikkelen sier dette:

Vi kan i forbifarten bemerke at situasjonen ikke er helt ugunstig for kristendommens videre utvikling i Japan. Den rasjonalistiske apatien i den første delen av Meiji-epoken ga den mest ugunstige grobunn for religiøs vekst. Rasjonalismen står fortsatt sterkt, og derfor har rasjonalistiske former for protestantisme, spesielt unitarismen, utøvd en klar innflytelse blant tenkende mennesker i Japan. Noen forskere tror til og med på muligheten for en japansk religion bygget på et rasjonelt grunnlag, med en eklektisk bruk av de beste elementene i andre religioner. Dr. Tetsujirō Inouye er av denne oppfatningen, og hans skrifter er ganske representative for tenkningen til velutdannede japanere. Dr. Inouyes synspunkt er imidlertid i hovedsak sekulært.

Han verdsetter religionene ut fra deres etiske innhold og den moralske innflytelsen de utøver. Verken buddhismen eller kristendommen, betraktet som former for overnaturlig tro, vekker hans entusiasme. Buddhismens blanding av doktriner skaper en distraherende forvirring, og når det gjelder moralsk innflytelse, "er de fleste buddhistiske prester så dårlige at hvis det fantes et sted som helvete, burde de være de første til å havne der". Den kristne læren, derimot, mangler etter hans mening mange av de karakterdannende elementene som konfucianismen er rik på. I likhet med mange japanske kristne, mener han at kristendommens fremtidige vekst og innflytelse i Japan avhenger av hvordan den vil være i stand til å løse de etiske spørsmålene som forvirrer Japan, og til å tilpasse seg den japanske karakteren og de sosiale forholdene.

Intellektuelt liv i Japan, av Paul S. Reinsch, oktober 1910, Atlantic Magazine

Rasjonelt og overnaturlig?

Legg merke til at unitarismen ble sett på som rasjonell, noe som innebærer at trinitarismen ble sett på som irrasjonell. Og vi ser irrasjonaliteten manifestert her i utsagnet "Gud drepte Gud". Nå vet vi at unitarismen etter hvert gikk seg vill og mistet alle overnaturlige aspekter (viktigst av alt, endte de opp med å fornekte Kristi preeksistens). Men finnes det en vei der vi kan beholde kristendommen rasjonell (og unitarisk), og samtidig overnaturlig?

For å gjøre det, trenger vi den enefødte Sønnen, for Han gjør det mulig for kristendommen å være unitarisk (at Gud er én), samtidig som vi har en guddommelig, preeksisterende Sønn som arver alle ting. Det er basert på 1. Korinterbrev 8:6:

... er det likevel for oss bare én Gud, Farderen, AV HVEM er alle ting, og vi er til for Ham; og én Herre, Jesus Kristus, GJENNOM HVEM er alle ting, og vi lever ved Ham.

Én Gud, kilden til alle ting, og én Sønn, kanalen til alle ting. Dette er det guddommelige mønsteret. Det er modellen for alle relasjoner, og dermed nøkkelen til alle etiske spørsmål om hvordan mennesker skal forholde seg til hverandre (se denne korte videoen, samt mer info her). Dette vil tilfredsstille muslimer, sikher og andre, at vi virkelig tror på én Gud (Faderen), i stedet for forvirringen om 3 som på en eller annen måte er 1. I Theos-serien vår (se video under) nevnte vi hvordan det nesten oppstod en unitarisk revolusjon i Amerika, som dessverre ble avsporet.

Til slutt, vil vi forklarer at korset var nødvendig for å innfri den gjelden som VI trodde vi skyldte Gud. Det er lett å si at Gud kan tilgi synder hvis Han vil, men hva om vi ikke tror at vi er tilgitt? Hva om vi ikke tror at vi har syndet? Hva om vi ikke tror at vi faktisk kan overvinne vår syndighet? Hva om vi ikke stoler på Gud? Alt dette måtte Gud også løse. Og det er derfor Jesus måtte komme, for å bringe oss tilbake til Gud.

Vi har så mye materiale om dette punktet. Det vil bli delt på slutten av denne artikkelen. Men før det, en ting til...

Kristen innflytelse på islam

Mange vet at islam hadde en gullalder. Men det mange ikke vet, er at det var syriske kirken i øst som ga det islamske riket mye av sin glans.

Timoteus [patriarken for østens kirke] kunne snakke så fritt [til kalifen] fordi de østlige kristne spilte en så avgjørende rolle i oppbyggingen av muslimsk politikk og kultur, og de hadde et tilnærmet strupetak på administrasjonen. Deres brede språklige bakgrunn gjorde østkirkene til uvurderlige ressurser for fremvoksende imperier på jakt etter diplomater, rådgivere og lærde. De østlige kristne dominerte det kulturelle og intellektuelle livet i det som så smått var i ferd med å bli den "muslimske verden", og denne kulturelle styrken utfordrer de vanlige antakelsene om forholdet mellom de to trosretningene. Det er allment kjent at middelalderens arabiske samfunn lå langt foran de europeiske når det gjaldt vitenskap, filosofi og medisin, og at europeerne hentet mye av sin lærdom fra den arabiske verden; men i de første århundrene, var disse kulturelle prestasjonene som regel kristne eller jødiske snarere enn muslimske. Det var kristne - nestorianske, jakobittiske, ortodokse og andre - som tok vare på og oversatte den kulturelle arven fra antikkens verden - vitenskapen, filosofien og medisinen - og som videreformidlet den til sentre som Bagdad og Damaskus. Mye av det vi kaller arabisk lærdom, var i virkeligheten syrisk, persisk og koptisk, og den var ikke nødvendigvis muslimsk. De lærde fra syriskspråklige kristne brakte Aristoteles' verker til den muslimske verden; Timoteus selv oversatte Aristoteles' Topics fra syrisk til arabisk, på kalifens oppfordring. De syriskspråklige kristne var til og med de første som refererte til det effektive indiske tallsystemet som vi i dag kjenner som "arabisk", lenge før denne teknikken fikk innpass blant muslimske tenkere.

Det var på Timoteus' tid at Bagdad ble et legendarisk intellektuelt sentrum, med kalifens opprettelse av det berømte Visdommens hus [The Grand Library of Baghdad], kilden til senere islamsk lærdom. Men dette var den direkte etterfølgeren til det kristne "universitetet" i Jundishapur, og ansatte mange nestorianske lærde. En av de tidlige lederne for Visdommens hus var den kristne araberen Hunayn, som startet det enorme prosjektet med å oversette de greske klassikerne til arabisk: Platons, Aristoteles' og nyplatonikernes verker, samt medisinske autoriteter som Hippokrates og Galen. Det sies at kalifen betalte Hunayn for disse bøkene ved bokstavelig talt å gi ham deres vekt i gull. Slik var de kristne røttene til den arabiske gullalderen.

Da Timoteus døde i 823, hadde han all grunn til håp for sin kirkes fremtid. Den nye kalifen var vennlig innstilt til kristne geistlige og lærde, og selv om noen vanlige kristne var på vei over til den nye troen, var det få tegn til ødeleggende frafall. Selv om forholdene under islamsk styre kom til å bli vanskelige, hadde østens kirke mange muligheter til å vokse utenfor dette riket, med alle de nye konverteringene i Sentral-Asia og Kina, samt den fortsatte tilstedeværelsen i India ...

Philip Jenkins, The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and How it Died

Så hva skjedde? Hvorfor døde kirken i Asia?

Det er mange grunner til at kristendommen i Asia til slutt forsvant og tapte fullstendig til fordel for buddhismen, islam og hinduismen. Den viktigste grunnen er det åndelige grunnlaget for treenighetslæren. Muslimene hamret løs på den som ulogisk, så en del kristne som ønsket et tydelig enkeltvesen som Gud, vendte seg til islam (islam er også veldig tydelig på lov og rett, sammenlignet med forvirringen om loven i kristendommen). Men treenighetens spiritualisme gjorde også kristendommen mottakelig for buddhismens mystisisme, og mange kristne gikk den veien - bort fra et personlig forhold MED Gud og mer over til en psykologisk filosofi OM Gud.

Og etter hvert som tiden gikk, ble forsoningen mer og mer uklar, og kristendommens midtpunkt - korset - mistet sin kraft. Det gikk fra å være noe Gud gjorde FOR MENNESKET for å tilfredsstille menneskets rettferdighetssans, som krevde at en gjeld ble betalt før det kunne tro at det var tilgitt (løsepengeteorien), til å bli noe Gud gjorde FOR SEG SELV slik at Gud kunne tilgi. 

Enhver synd må møte sin straff, oppfordret Satan; og hvis Gud skulle ettergi straffen for synd, ville Han ikke være en sannhetens og rettferdighetens Gud. "Desire of ages", side 761

Vi husker at da mennesket syndet, fikk mennesket Satans sinn, og trodde Satan på at Gud ikke ville tilgi, og at synd måtte straffes. Det er årsaken til at menneskeheten ikke følte seg tilgitt, med mindre det ble båret frem slaktofre. Det var menneskene som trengte slaktofre, ikke Gud, for Gud sa: "Slaktoffer og offergave hadde Jeg ikke behag i", og "Jeg vil ha barmhjertighet og IKKE slaktoffer". (Salme 40:6, Hosea 6:6). Og bare ved at Gud ga det høyeste og mest dyrebare som finnes i himmelen - Hans Sønn - kunne mennesket endelig frigjøre seg fra denne følelsen av at Gud trengte flere slaktofre, fordi det høyeste var gitt. Men vi gjentar her, det var MENNESKET som trengte dette, ikke Gud. Se mer om dette i Adrians preken angående "Forfalsket rettferdighet" nedenfor.

Kristendommen, som hadde vært den dominerende religionen i Asia, kunne ikke forklare dette, og den ble etter hvert sett på som meningsløs, og til slutt tapte den fullstendig for sine konkurrenter i Asia. (Se historien om hvordan den klare apostoliske forståelsen om loven og evangeliet gikk tapt over tid i Asia, i B.J. Wilkinsons bok "Truth Triumphant".)

Ismaels sønner vil respondere på lysets oppgang

I Jesaja 60 finnes det en vakker profeti om hvordan lyset fra kunnskapen om Guds herlighet - hvem Han er, Hans karakter og Hans veier - vil stå opp som solen ved daggry for å lyse opp hele jorden.

Vers 1-3: Stå opp og skinn; for ditt lys er kommet! Og Herrens herlighet har steget opp over deg. For se, mørket skal dekke jorden, og bekmørke skal dekke folkene; men Herren skal reise seg over deg, og Hans herlighet skal bli sett over deg. Og folkeslagene skal komme til ditt lys, og konger til glansen som har steget opp over deg.

Dette er det arbeidet vi er kalt til å gjøre, og mange hedninger vil komme til dette lyset. Men profetien blir mer spesifikk når det gjelder hvem som vil komme:

Vers 7: Alle Kedars flokker skal bli samlet hos deg, værene fra Nebajot skal tjene deg; de skal komme opp med godkjennesle på Mitt alter, og Jeg skal herliggjøre Mitt herlighetshus.

Kedar og Nebajot var to sønner av Ismael. Araberne hevder, med mange bevis, at de er etterkommere av Ismael, og islam er en arabisk religion - muslimer bør lære arabisk hvis de virkelig skal ta sin tro på alvor, og det er derfor det undervises i arabisk på skoler over hele den muslimske verden, fra Malaysia til Pakistan til Senegal.

Så når profetien i Jesaja 60 sier at "folkeslagene skal komme til ditt lys, og konger til glansen som har steget opp over deg", så omfatter det alle ikke-kristne, men i særdeleshet arabere og muslimer, for det er "Kedars flokker" og "Nebajots værer" som "skal komme opp med godkjennesle på Mitt alter, og Jeg [Gud] vil herliggjøre Mitt herlighetshus".

Og hvordan vil det bli herliggjort? Når feilaktige ideer om at Gud trenger blod for å elske oss, blir renset fra Hans hellige Helligdom, og den sanne herligheten om Hans karakter blir åpenbart og manifestert for verden. Når denne sannheten kommer frem i lyset, vil Asia vende tilbake til kristendommen og profetien vil gå i oppfyllelse, og det vil endelig bli slutt på tragedien med mennesker som går fortapt på grunn av Satans fremstilling av Gud som forkynnes i stedet for den sanne Kjærlighetens Far.

https://fatheroflove.info/book/view/at-one-ment

La oss studere disse tingene

Til slutt, vil jeg avslutte med Waggoners berømte sitat som er kjernen i 1888-budskapet, som det er vår plikt å bringe ut i verden.

"Men", vil noen si, "du har gjort forsoningen til noe som bare gjelder mennesker; jeg har alltid lært at Kristi død forsonte Gud med menneskene; at Kristus døde for å tilfredsstille Guds rettferdighet, og for å blidgjøre Ham." Vel, vi har latt spørsmålet om forsoning ligge akkurat der Skriften har plassert det; og selv om den har mye å si om nødvendigheten for at mennesket blir forsonet med Gud, antyder den ikke en eneste gang noe slikt som nødvendigheten for at Gud blir forsonet med mennesket. Å antyde nødvendigheten for noe slikt er å rette en alvorlig anklage mot Guds karakter. Ideen har kommet inn i den kristne kirke fra pavedømmet, som i sin tur brakte den med seg fra hedenskapet, der den eneste forestillingen om Gud var et vesen hvis vrede måtte blidgjøres gjennom et slaktoffer. PTUK 21. september 1893, side 386.7

Stopp opp et øyeblikk og tenk over hva forsoning betyr. At det finnes fiendskap, er den eneste årsaken som gjør forsoning nødvendig. Der det ikke finnes noe fiendskap, finnes det heller ingen nødvendighet for forsoning. Mennesket er av natur fremmedgjort fra Gud; det er en opprører, fullt av fiendskap. Derfor trenger mennesket å bli forsonet - å få sitt fiendskap tatt bort. Men Gud har ikke noe fiendskap i sitt vesen. "Gud er kjærlighet." Derfor er det ikke nødvendig for Ham å bli forsonet; det er ingen mulighet for noe slikt, for det kan ikke være noen forsoning der det ikke har vært noe fiendskap. PTUK 21. september 1893, side 386.8

Vi har gjort denne artikkelen om til et hefte:

https://lastmessageofmercy.com/book/view/gods-justice-and-mercy

Kevin Mullins har også direkte tatt opp spørsmålet om "Gud drepte Gud" i sin bok: "Drepte Gud Jesus i stedet for å drepe oss?"

https://fatheroflove.info/book/view/did-god-kill-jesus